En tafatthet preger meg i skrivende stund. Den typen tafatthet som kommer av for mange muligheter, for mange saker eller for mange måter å engasjere seg. Enten man demonstrerer eller man lar være (eller ikke bryr seg) er det så mange som er (aggressivt) uenige.
Norges økonomi kommer til å slite i flere år med ettervirkningene av nedstengingen. Klimatiltak kan settes på vent av økonomiske hensyn. Andre steder sulter folk fordi de ikke får tjene til sitt livsopphold. Atter andre steder sulter folk fordi det er krig, tørke, fordi gresshoppene spiser avlingen eller fordi rike mennesker vil ha luksus. Black lives matter. Selvfølgelig gjør de det. Akkurat som alle andre. Men jeg vet at det ikke er selvfølgelig. Jeg vet at mennesker forfølges, plasseres i leire og drepes på grunn av etnisitet, religion, meninger, seksuell orientering og fordi noen vil tjene enda mer penger.
Der er hele tiden noe. Det kan fort bli overveldende.
Jeg gikk ikke i demonstrasjonstog på fredag. Jeg kunne kanskje gjort det. Men jeg kan ikke fordra sånne store folkemengder. De spiser meg levende og så vet jeg ikke lenger hvor (eller hvorfor) jeg er. Jeg mister meg selv til en kakofonisk dans av lyd, lys og farger inni hodet mitt. Men jeg bryr meg like mye.
Hvis man ikke engasjerer seg aktivt i det som til enhver tid er «det rette» (eller den rette måten) å engasjere seg? Ja, da dukker det opp et vell av burde, skulle, må da skjønne – at dette er det viktigste (akkurat nå). Det er litt som første mai. Ja, det er viktig å markere en sak. (Absolutt!) Enda viktigere er det å jobbe med det jevnt og trutt.
Rasisme er reelt. Ingen tvil om det. Diskriminering, på mange forskjellige grunnlag, er skremmende utbredt. Holdninger som sitter så dypt at man ikke engang merker det selv. En frykt for det ukjente. En tilbakeholdenhet. Logiske resonnementer som fører til generaliseringer. Generaliseringer som fører til frykt og diskriminering. Det er jo det enkleste.
Kanskje har en demonstrasjon en signaleffekt. Kanskje vekker det noen politikere. Kanskje kjenner man seg også forenet i engasjementet for en sak. Jeg er ikke imot dette. Ingenlunde. (Ja, man bør følge smittevernregler.) Jeg håper bare at alle som demonstrerte (og generelt demonstrerer) viser det samme engasjement i det daglige. At den samme forsvarsmekanismen slår inn når urett begås der man ferdes. At det preger egne handlingsmønstre og avgjørelser.
Og jeg håper at det anerkjennes, at de av oss som velger å ikke delta i demonstrasjonstog eller den siste hypen på sosiale medier (for all del delta de som opplever det som riktig), kanskje likevel har et engasjement i hverdagen.
Foto: Logan Weaver (Unsplash)
Comments