Nei, men jeg er det.
Det er du òg. Vi er ikke like, hverken på utsiden eller på innsiden. Jeg tenker det er grunnleggende. Vi er forskjellige. Så later vi av og til som om det ikke er tilfelle, for å opprettholde en kunstig felles identitet. Kan hende at du tenker jeg går litt langt nå. For en slags felles identitet og gruppefølelse er jo bra. Ikke sant? Jo. I hvert fall for de som er innenfor.
Misforstå meg rett her. Jeg er hverken imot felles identitet eller gruppefølelse. Jeg tror imidlertid at det er en veldig fin balansegang mellom fellesskapsfølelsen og fellesskapstvangen. Hvis du ikke er med oss er du mot oss. Hvis du ikke er enig, får du ikke være med. Hvis du skiller deg for mye ut (hvis du tenker, føler, kler deg eller mener «feil»), passer du ikke inn hos «oss». Så står det noen bakerst i gruppen, som ikke er helt enig, men som ikke våger å si noe. For neste gang er det kanskje de som ikke får være med. Fra skolegården til den lukkede sekten. Fra lokalsamfunnet til storsamfunnet. Lokalt og globalt.
Jeg har blitt spurt om det er viktig for meg å være annerledes, å skille meg ut. Jeg har til og med blitt spurt om jeg liker å være uenig.
Svaret på begge spørsmålene er «nei». Men jeg vil kjempe for ethvert menneskes rett til å være seg selv. Det inkluderer meg selv. Min rett til å være meg. Men det betyr også at jeg vil kjempe for din rett til å være deg. Din rett til å tenke, føle og mene akkurat det du tenker, føler og mener. Og likevel være en del av fellesskapet.
Det høres kanskje pretensiøst ut. Som om jeg tror jeg har en sånn makt. Men har vi ikke alle det? Eller i hvert fall litt av den? Hver vår flik av makt over menneskene rundt oss? Makt til å gi rom og makt til å fordømme. Makt til å inkludere og makt til å utestenge. Og vi benytter den. Ofte uten å tenke over det.
Jeg tror at verden blir et bedre sted når vi har rom for hverandre. Rom for å være annerledes enn hverandre. Ikke som noe «oss» og «dem», men som et «vi» bestående av unike individer.
Og; nei. Jeg MÅ ikke være uenig. Av og til er jeg det. Andre ganger ønsker jeg å få frem ulike perspektiver. Vise litt av kompleksiteten. Det er en kjepphest. Og mine spørsmål er ytterst sjelden kritikk, men nysgjerrighet og ønske om å forstå andres tanker og perspektiver. Jeg sitter (utrolig nok) ikke på fasiten. Men jeg kan bli engasjert. Misforstå og bli misforstått. Og jeg kan forandre mening.
I samtalen – ja, også i den saklige diskusjonen – kan jeg lære å forstå hvem du er. Forstå hvorfor du tenker og mener som du gjør. Se perspektiver jeg ikke ellers ser. Og jeg tror andre kan lære av meg. Ikke fordi jeg er hverken mer gjennomtenkt eller mer intelligent enn andre, men fordi mitt perspektiv også er relevant, på linje med alle andres.
Jeg vil kjempe for mangfoldet – med alle dets avskygninger – og respekten for mangfoldet. Min rett til å være meg og din rett til å være deg. Uansett personlighet, tro, politisk ståsted, etnisitet, diagnose, kjønn, seksuell orientering og så videre og videre.
Jeg sier jeg vil kjempe for den retten. Den kampen er av og til også med meg selv. For det er ikke alle situasjoner og perspektiver jeg forstår. Men jeg ønsker å forstå. Og jeg ønsker å bli et bedre menneske.
Comentarios