Fra et avsidesliggende sted i Norge ser jeg utover et mørklagt landskap. Her og der kan jeg skimte noen lys. For det meste er det mørkt mellom snøfillene. For det snør nå. Fuktige snøfiller som blir liggende som slaps på bakken. Jeg har aldri følt meg så isolert. De få bussene som går her ute på landet kjører tommere enn vanlig. Vi skal jo helst unngå kollektivtransporten nå. Det gjør ingenting. Jeg har ingen steder å dra. Jeg trekker gardinene for. Er det innsyn eller utsyn jeg skjermer for?
Det dufter av nytraktet kaffe. I mange år drakk jeg bare te. Te om morgenen. Og om formiddagen. Og ... ja, hele dagen, egentlig. I store, gode krus. Svart te med melk. Jeg er ikke kresen. Men jeg liker ikke fruktte, det de fleste nordmenn kaller for te. Jeg drikker fremdeles mye te. Samboeren foretrekker kaffe. Hvis han står opp før jeg har satt på teen, drikker jeg kaffe. Det bare blir sånn. Det er jo godt med selskap – og kaffe.
På nyhetene forteller de om en amerikansk president som ikke vil gi fra seg makten. Polen og Ukraina er i konflikt med resten av EU. De beveger seg lenger og lenger bort fra et demokratisk tankesett. Sammen med Hviterussland. Eller hver for seg. Det er vel helst det. Ikke mer internasjonalt samarbeid. EU knirker i sammenføyningene. Kanskje det er fake news. En kopp kaffe hadde gjort seg nå.
Pandemien har tatt livet av hundretusener i USA de siste månedene. Landene rundt om i Europa sliter også. Sykehusene nærmer seg, eller har nådd, en smertegrense. Jeg klarer ikke lenger å følge med. Ikke helt. Nye rekorder. Smittetall og dødsstatistikk. Vi kan havne der hvis vi ikke passer på. Kari Jaquesson rapporterer at der i hvert fall ikke ligger lik i Oslos gater. Det er jo alltids noe. Jeg tror jeg trenger litt kaffe.
Russland tar mer og mer over styringen av det norske samfunnet. En motstandsbevegelse sprer seg, og jeg lurer på hvor grensen går mellom motstand og terrorisme. Når er det nok? Når skal man kjempe mot overmakten? Finnes det fredelige løsninger når du er okkupert av en av verdens mektigste nasjoner? Hvor står jeg? Hjelper det med motstand? Det er nok til å miste håpet om noensinne å leve i et fritt land igjen. Jeg kjenner det tynger meg ned. Kanskje jeg skal finne en annen serie å se på enn «Okkupert». Gåh! Jeg trenger kaffe!
Noen har trukket for gardinene. Var det jeg? Jeg vet ikke lenger hva som er på utsiden. Der forsvant internett også – og TV. En fiberkabel er kuttet. Jeg kjenner jeg er glad vi har nødproviant i boden. Og stormkjøkken. Det kan jo være greit å ha muligheten for å lage kaffe. Det ble plutselig så stille. Bare lyden av vinden – og kjøleskapet. En bil nærmer seg huset og hundene bjeffer til advarsel. Hvor går grensen mellom fiksjon og virkelighet? Ser jeg den grensen?
Jeg skylder på kaffen. Det kan hende jeg tar feil. Kanskje jeg skal lage meg litt te, for sikkerhets skyld.
Foto: Drew Coffman (Unsplash)
Comentarios