Så lenge jeg kan huske har jeg mislikt dette spørsmålet. For hvor komme jeg fra? Egentlig? Uansett hvor jeg har bodd har jeg kjent meg som en tilflytter. Nå er det jo ingenting galt med å være tilflytter. Men det går jo alltid en stund før man kjenner nærområdet ut og inn. Og naboene (i den grad man kjenner naboen lenger), klassekamerater (et veldig merkelig ord som aldri har passet med min opplevelse), bussruter, layouten i butikken osv. Så er man en dag ikke lenger fremmed. Men likevel fra et annet sted.
Spørsmålet er jo nesten obligatorisk. Som en naturlig oppfølger til «hva heter du?» Og kanskje «hva gjør du på?» Når spørsmålet uvilkårlig kommer ser jeg mitt publikum an: Hva er det egentlig du spør om? Lurer du på hvor jeg bor? Hvor jeg har bodd? Hvor jeg kjenner meg hjemme? Hvor mine foreldre bor? Hvorfor dialekten min er litt varierende? Eller lurer du på noe om min identitet?
For det handler jo om identitet. I hvert fall til en viss grad. En siddis er stolt av å komme fra Stavanger. En bergenser ... ja ... Du skjønner hva jeg mener.
Det ligger en antagelse i spørsmålet: «Du kommer ikke herfra.» En forventning om en forklaring. Ja, det kan hende jeg overanalyserer. Og det betyr muligens ikke noe særlig for den som spør. For meg har det imidlertid alltid vært et stort spørsmål som jeg aldri kan unngå. Hvis jeg svarer «feil» kan det nemlig være at jeg får oppfølgningsspørsmål. «Ja, men dialekten din er ...» «Hvor på vestlandet?» «Hvilke steder har du bodd?» (Vil du ha listen?)
Av og til føles det som jeg må fortelle om ting som går til roten av den jeg er. Ingen av oss er sannsynligvis spesielt interessert i at jeg forteller livshistorien min ved første møte.
Men jeg overlever. For meg er det et av de små irritasjonsmomentene i hverdagen.
--- --- --- ---
På videregående (for skremmende mange år siden) ville en lærer, ved begynnelsen av skoleåret, at vi skulle presentere oss: Helt enkelt: Hva heter du og hvor kommer du fra – hvilken bydel og skole?. Runden gikk stort sett greit. Man vet jo gjerne hvor man bor og hvilken skole man har gått på. Halvveis i runden stoppet læreren opp og spurte en av elevene om igjen. Samtalen forløp omtrent som dette:
– Men hvor kommer du fra?
– Tasta bydel, Tastaveden skole.
– Men hvor kommer du fra?
– Tasta.
– Ja, men hvor kommer du fra, liksom?
– Eh ... jeg kommer fra Tasta?
– Men hvor kommer du egentlig fra?
– Stavanger?
– Ja, men egentlig?
– Eh ... Norge?
– Ja, men jeg mener hvor kommer du egentlig fra? Sånn egentlig?
– Mener du at faren min kommer fra Pakistan?
Denne episoden sitter fremdeles godt i for meg som var vitne til den. De fleste vil nok si seg enig i at dette opptrinnet var litt håpløst. Men jeg vet at jeg likevel kan bli overrasket hvis noen sier de er fra Sotra etter «bare» noen år i Norge. Vi hører at språket er litt gebrokkent. Kanskje har vedkommende en annen hudfarge eller klesdrakt. Kanskje er det helt greit å få spørsmålet. Eller kanskje er det en stadig opplevelse av å ikke høre helt hjemme her. Du kommer aldri til å få retten til å komme herfra. Du blir aldri helt «en av oss». Igjen kan det hende jeg overanalyserer.
I første halvdel av oktober leste jeg noen debattinnlegg i Bergens Tidende. Temaet var nettopp spørsmålet «hvor kommer du fra?» De som hevdet det var et uproblematisk spørsmål var alle etnisk norske nordmenn. Interessant nok. Flere av de som sa imot hadde en annen etnisk bakgrunn. Spørsmålet fikk dem til å føle seg utenfor. Ekskludert. Noen fikk også fordomsfulle oppfølgningsspørsmål. Ikke rart da, at spørsmålet kan oppleves som ubehagelig.
En del er i tillegg vant til fordommer og diskriminering i hverdagen på grunn av sin etnisitet. Da kan spørsmålet nesten virke konfronterende. Når man ikke kjenner hverandre er det vanskelig å vite hvilken motivasjon som ligger bak, om den er aldri så god.
Det ble hevdet at det kun handler om interesse for mennesker. Men hvis det gjør det? Hvis det virkelig handler om genuin interesse? Ja, da tror jeg at spørsmålet kan vente. Hvis det da ikke handler om å tilfredsstille egen nysgjerrighet. Når dette er et spørsmål som kan oppleves som ekskluderende og ubehagelig.
Spørsmålet detter ut av munnen min òg, av og til. Det er en så innarbeidet del av bli-kjent-rutinen. Selv om jeg tenker at det med fordel kan spares til vi blir litt bedre kjent. Til en gang det er mer naturlig å snakke om identitetsspørsmål. En gang det ikke handler om min nysgjerrighet eller mitt behov for å kategorisere.
For det handler ikke om retten til å spørre. Det handler om viljen til å forstå og inkludere.
Debattinnleggene jeg viser til:
https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/OnGzOb/hvor-kommer-du-fra;
https://www.bt.no/nyheter/i/G1EMe6/jeg-er-stolt-bergenser-helt-til-jeg-aapner-kjeften
https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/kRazp9/vaer-stolt-av-opphavet-ditt;
https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/1BnOkl/bergensere-blir-ikke-spurt-om-de-er-norske;
https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/Vqben1/derfor-spoer-vi-om-hvor-du-kommer-fra
https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/Qo1QvV/er-det-hudfargen-min-hijaben-eller-begge-deler
Comments