Jeg regner med at jeg ikke er den eneste som holder på å gå på veggene av og til. Jeg kjenner jeg blir sprø og vet ikke helt hva jeg skal ta meg til. En prat på telefon, en runde med (korona)nyheter, en episode eller to (eller tre) av en påskekrim. Litt håndarbeid, litt skriving, en tur ut. Kaffe. Det hjelper overhodet ikke. Jeg har verdens beste samboer som får meg til å le og hindrer meg fra å forsvinne helt inn i boblen. Men fremdeles kjenner jeg at jeg blir irritabel og trenger å treffe litt andre folk enn kun samboeren. Fra mitt introverte perspektiv er jeg litt overrasket. Men jeg innser at jeg trenger folk, jeg òg. Så jeg sjekker Facebook. Både den ene og den andre legger ut morsomme eller oppmuntrende innlegg. Fra flere hold synges det oppmuntrende salmer og sanger.
Kanskje reagerer jeg helt feil. Jeg kjenner det bygger seg opp en irritasjon inni meg. Ikke egentlig rettet mot noen spesielle. Det er nok både koselig og oppmuntrene å lese og høre på. Men jeg er ikke i humør til det og har bare lyst til å rope høyt at jeg er drittlei hele situasjonen og blir gal av uforutsigbarheten. Men jeg har jo naboer og jeg er en snill pike. Likevel; hver eneste positive og oppmuntrende stemme provoserer. Jeg vet det er hos meg problemet ligger.
Dette er ikke noe nytt. Vi skal, som før, ikke klage. Det er bare kjipt og negativt. Vi må jo ikke spre negativitet. Så vi holder det for oss selv eller tar det ut på våre nærmeste, istedenfor å bare si at akkurat nå synes jeg tilværelsen er litt kjip. Akkurat nå. Dette er også en del av virkeligheten. Hvis vi kun har lov til å gi uttrykk for enkelte sider av (følelses)livet, og må legge lokk på resten, fungerer det ikke. Legg gjerne ut de lysere sidene, med latter, kos og varme. Men la der også være rom for frustrasjonen.
«Hvordan har du det egentlig?» Jo, rekorder for telefon- og nettjenester som har med psykisk helse å gjøre, og likevel kan vi i liten grad si at akkurat nå har jeg det litt kjipt. Akkurat nå går jeg på veggene. Akkurat nå holder jeg på å klikke. Eller hva som helst ellers som måtte passe.
Ja, spre oppmuntring og positivitet! I morgen vil jeg kanskje sette stor pris på det. Akkurat nå vil jeg dele dette: (Samle 13)
«Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ansiktet for meg? Hvor lenge skal jeg ha uro i sjelen og sorg i hjertet hele dagen? Hvor lenge skal fienden ha makt over meg? Se meg! Svar meg, Herre, min Gud! Gi mine øyne lys så jeg ikke sovner inn i døden, så min fiende ikke kan si: «Jeg har vunnet over ham», og mine motstandere ikke jubler når jeg vakler. Men jeg setter min lit til din miskunn, mitt hjerte skal juble over din frelse. Jeg vil synge for Herren, for han har gjort godt mot meg.»
Foto: Master Kenneth Uthaug
Comments