Jeg har endelig funnet meg selv. Ja, det høres en smule pretensiøst ut. Jeg vet. Ikke desto mindre passer ordene min opplevelse.
Nei, jeg er ikke perfekt. (Bare nesten.) Og nei, jeg tror ikke jeg har nådd et eller annet stort mål her i livet. Jeg har for så vidt aldri vært blant dem som har hatt så store vyer. I det store og hele har jeg fulgt en slags overbevisning. Men hele tiden har jeg hatt en opplevelse av at jeg ikke helt hadde kontakt med meg selv.
Når jeg i ulike perioder av livet har sagt at jeg prøver å finne meg selv, har jeg ofte blitt møtt med et humrende «ja, det er et jo livslangt prosjekt». Og jeg har følt meg misforstått, men uten evne til å forklare nøyaktig hva jeg mente.
På russekortet mitt siterte jeg mormor: «Mormor sier: «Vær originaler, ikke kopier.» Derfor er jeg som jeg er.»
Det var muligens en noe overdreven påstand. Men det hun sa appellerte til meg. Hvorfor skulle jeg være noen annen enn meg selv? Jeg husker at jeg allerede som ganske liten reflekterte over fasadekjøret. Alt folk sa, men ikke egentlig mente. Hvor opptatt man var av hvordan man fremsto, hva naboene tenkte, eller hva som til enhver tid var forventet av en. Man måtte da bli sliten i hodet av mindre? Hvorfor kunne ikke folk bare være seg selv? Hvorfor var ikke det nok? Jeg tenkte over hvor lett det tilsynelatende var for en del å ta på seg masken i møte med mennesker.
Det vil kanskje overraske noen, men jeg har alltid vært et følelsesmenneske. Og livet var ingen dans på roser for introverte og høysensitive meg. For hver flytting måtte jeg starte på nytt. Med nytt sted og nye mennesker (les: creepy fremmede). Jeg hatet skolen (med all dens støy og intriger). I perioder ble jeg mobbet.
Jeg husker jeg øvde på ansiktsuttrykk foran speilet. Ikke for å være en annen, egentlig. Men for å slippe å utlevere meg selv. For at ikke panikken skulle være synlig i ansiktet mitt. For at jeg skulle klare å la være å grine når det ble for tøft. Jeg perfeksjonerte mitt steinansikt foran speilet. Min likegyldige fasade. (Så ble jeg sett som overlegen istedenfor.)
En maske som ga uttrykk for likegyldighet og sinne, men ikke så mye mer. Jeg identifiserte meg mer og mer med denne masken. Det var på en måte lettere. Den hjalp meg å takle en verden jeg ikke var klar for, men som jeg likevel ikke kunne begrense. For det var ikke nok å være meg selv. Det var ikke rom for den jeg var.
Det var slitsomt. Etter hvert savnet jeg meg selv. Hvem var jeg egentlig? Bak fasaden? Og jeg satte i gang en jakt på meg selv. Mitt egentlige jeg. Hvem nå enn det var. Med store aha-opplevelser når jeg innså et eller annet grunnleggende om meg selv. Jeg fulgte ulike spor. Og jeg beveget meg i forskjellige retninger. Fulgte en innskytelse litt (for?) langt av og til.
I 2016 begynte jeg bevisst å bygge meg opp et nytt nettverk – av mennesker som kunne akseptere meg. Mennesker som ikke bandt meg til å være en person jeg ikke var – og aldri hadde vært. Et sunnere miljø (for meg).
Her forleden dag tenkte jeg (som jeg av og til gjør) på hvor jeg befinner meg. En slags evaluering av status. Hva jeg er fornøyd med, områder med fremgang, ting jeg trenger å gjøre noe med osv. Plutselig slo det meg at jeg ikke lenger har behov for å lete etter meg selv. At jeg overhodet ikke har noen fullstendig oversikt over ut og inn i sjel og sinn, men at jeg er meg. At jeg ikke lenger identifiserer meg mer med en maske enn med det som er bak den.
Jeg er fremdeles klar over at det kan høres pretensiøst ut. Men jeg har funnet meg selv. Når det skjedde kan jeg ikke si. Og nei, jeg tror ikke jeg er immun mot påvirkning eller fasadekjør. Jeg erkjenner bare at jeg faktisk kjenner igjen personen bak de ulike maskene (som man uvilkårlig tar på seg innimellom). At jeg faktisk kan identifisere meg selv som «meg». Originalen.
Comments