Det er som om jeg våkner til liv igjen etter å ha vært delvis i dvale i noen måneder. Jeg er ingen fan av vinter. For å være helt ærlig kunne vi bare hoppet over alt sammen, både vinter, snø og kulde. Nå er jeg jo vestlending, da. Altså ikke så mye snø på disse kanter. Heldigvis for meg. Men nå! NÅ! Nå er våren kommet.
Jeg er blant dem som nyter synet av løvetann. I grøften, på plenen, mellom steinhellene og i alle sprekker i asfalten. Jeg begynner å få lyst til å gå ut døren av egen fri vilje, selv når det regner. Her og der kan jeg se nye skudd på trærne, selv fra vinduet. Jeg venter på at den friske grønnfargen skal spre seg i landskapet. Flere ganger om dagen må jeg ta en titt. En sommerfugl. Et surrende insekt. Ikke lenge til nå. Jeg kan kjenne det. Det nye livet som nesten umerkelig beveger seg rett under overflaten. Fuglene kvitrer. Det hender til og med at solen skinner, selv her i vest.
Vi har allerede vært på tur med crawlerne våre, min samboer og jeg. Elektriske, radiostyrte terrengbiler, for de av dere som lurer. Jepp! På med godt og varmt tøy (det er jo ikke akkurat sommertemperatur), solbriller, solkrem (for første gang i år) og av gårde. Helst litt utenfor allfarvei, og gjerne på fjellknauser heller enn i gjørmen. Vi får jo gått litt, i hvert fall. Og så kan vi stoppe opp og nyte utsikten, eller legge merke til våren. For det meste er bilen fokuset. Det er ikke bare enkelt å finne en vei bilen kan kjøre uten hjelp. Men det er en morsom utfordring. Ikke trakke feil, ikke falle. Det er ikke bare bilen som skal finne den riktige veien.
Det er deilig å kjenne at til tross for at mye kanskje ser litt merkelig ut for tiden, så går verden sin gang. Det er vår. Naturen er ikke i karantenemodus – tvert imot.
Foto: Bjoern Frandsen (Unsplash)
Commentaires