Det har begynt. Såvidt.
September kan jo nesten forveksles med sommer, her i vest. Nesten. Om det sier mer om sommeren eller om september er i og for seg en annen sak. Men nå har det bikket i feil retning. Det gjør jo uvilkårlig det.
Jeg har aldri riktig klart å glede meg over høsten. Rødt, gult, brunt – over alt. Til dels vakre fargekombinasjoner. Ja, innimellom det grå, i hvert fall. Det gjør seg bra på bilder. Litt på samme måte som blader gjør seg best på trær.
Temperaturen har stabilisert seg på helårsnivå. (Den temperaturen som er like sannsynlig om sommeren som om vinteren.) Jeg trenger ikke lenger å lure på hva jeg skal ta på meg for å gå ut døren. Noe som holder kulden og fuktigheten ute. Noe som gjør at jeg ikke tenker så forferdelig mye på det gufne været og høsten, mørket og den kommende vinteren. Det suser i trærne. En sånn uhyggelig, dryppende våt susing som etterfølges av ny våt susing. Jeg oppholder meg ikke utendørs lenger enn jeg må.
Det er de forræderske bladene som har skylden. Jeg forsøker å la være å trakke på dem. Sleipe og glatte minner de meg om slaps og tynne islag. Trærne blir så nakne uten blader. Landskapet ser så dødt ut.
Jeg tar meg i å lure på om det noensinne vil bli vår igjen. Panikken ikke er langt unna. Det kjennes som et smittsomt og dødelig virus jeg må holde på avstand. Det sprer seg. Jeg ser det gjennom vinduet. Tre for tre, busk for busk. Jeg kjemper en krig jeg ikke kan vinne. Likevel gjør jeg det. Maner bladene til å beholde grønnfargen, trærne til å beholde bladene. Musklene spenner seg. Jeg fryser innenfra.
Pust. Dypt.
Jeg vet at etter høst og vinter kommer vår. All erfaring tilsier at det vil spire igjen. At tilsynelatende døde trær og busker vil få lysegrønne knopper. At solen vil skinne – så jeg igjen kan kjenne varmen på kroppen. Og jeg vet, at i mellomtiden kan jeg holde meg varm her inne. Med en kopp te. Og med en samboer som vet å trekke for gardinene når det trengs.
Foto: Master Kenneth Uthaug
Comments