Jeg bakte boller med min mor allerede som fireåring. Uformelige klumper som smakte like godt som mamma sine. Sånt er jo bare sjarmerende (har jeg hørt). Så ble jeg eldre. Voksen. De uformelige klumpene var ikke lenger sjarmerende, og bollebaking ble en frustrasjon det var best å overlate til de mer trillekyndige.
Så her en kveld (ja, en kveld) fikk jeg akutt lyst til å bake boller. Jeg har lekt en stund med tanken på en gang å forsøke meg på boller igjen. Nå var visst tiden inne. Tålmodighet er (muligens) ikke min sterkeste side, så det var ikke aktuelt å vente til dagen etter. Jeg lette frem en enkel bolleoppskrift på nettet, og fant frem ingrediensene. Siden jeg er en (nesten) dreven brødbaker, hadde jeg både ryddet (og rengjort) plass og satt alt klart før jeg begynte. God begynt er, som kjent, halvt fullendt.
Siden dette var et kveldsprosjekt (og hjernen min tar kvelden litt tidlig) hadde jeg bestemt meg for, i tillegg til vanlige boller og skillingsboller, å lage fylte boller. Planen var eggekrem med eplevri. (Det var i hvert fall ikke kreativiteten det skulle stå på.) Smart som jeg var (tross alt) begynte jeg på dette mens bolledeigen hevet. Men; eplene måtte jo deles i små terninger, og eggekremen lages fra bunnen av, så tiden gikk. Da bolledeigen var ferdighevet, var ikke eggekremen i nærheten av å være ferdig. Så jeg skrudde ned og begynte på bollene. (Multitasker av ypperste klasse!)
Deigen hadde hevet – akkurat som den skulle. Jeg strødde litt mel utover benkeplaten og fikk deigen ut av bakebollen. Litt kleimete, så jeg drysset på litt mer mel. Og enda litt. Fremdeles kleimete. Hadde jeg gjort en feil i blandingsforholdet? Det slo meg at jeg kanskje burde ha gjort dette på dagtid. Hmmm ... For sent nå. Litt mer mel? Etter hvert ble deigen litt mer medgjørlig og jeg kunne begynne å forme deigen til boller. Ja, altså sånne halvrunde –
Skillingsboller er veldig greie å lage. Du bare kjevler ut deigen og strør kanel og sukker på den. Så ruller du den sammen og deler rullen i skiver som legges på bakebrettet. Perfekt! Første runde med skillingsboller ble litt (veldig) små. Etter heving var de ikke blitt synlig større. Jeg begynte å stusse, men satte likevel bollene i ovnen. Hvorfor spurte jeg ikke min mor etter hennes oppskrift?
Eggekremen!
Det var heldigvis ingen usmak på den, selv om den så noe merkelig og kornete ut og jeg hadde glemt vaniljen. Det fikk så være. Nå var målet utelukkende å bli ferdig. Fyllet skulle jo likevel være inni bollene. Alarmen ringte for første brett. Endelig. Hvilke lyder jeg laget kan jeg ikke helt huske, men de gav garantert uttrykk for min frustrasjon. Små, svidde klumper lå på det varme brettet. Det ville være et hån å kalle dem skillingsboller. Min samboer prøvde å trøste meg med at han liker ting svidd. Og kanskje de trengte å heve litt lenger? Det er mulig jeg gryntet tilbake.
Jeg hadde lyst til å gi opp, men fortsatte i en blanding av overtrøtthet og stahet. Neste brett skulle stå kortere tid. Lysere, men like små – og sprø. Etter at alle fem brettene var ferdigstekt var jeg segneferdig. Og klar til å kaste alle bollene i matbosset. Men samboeren insisterte på å smake på dem. Joda, hver sin lyst ... og hver sin smak. «De er god, de.» Jo, takk.
Vel var jeg trøtt, og frustrert og et sted mellom latter og gråt, men han trengte ikke å lyve for å trøste meg. Jeg er tøff, jeg tåler da sannheten. Og blind er jeg heller ikke. Neste gang (utrolig nok tenkte jeg på en neste gang) skulle jeg bruke min mors oppskrift og få litt tips derfra. Men han insisterte. Og fylte en tallerken med de små, mørke klumpene. «Jeg liker jo svidde ting. Og jeg liker kanel. Men det verste er jo at du aldri vil klare å lage disse bollene igjen!» Resten av bollene havnet i frysen (med alternative beskrivelser, for boller var det vel knapt). Nå er de oppspist. Alle sammen.
Min mor har nå fortalt meg at jeg skulle ha brukt (litt) olje istedenfor mel på den kleimete deigen. Og jeg fikk oppskriften hennes. Men jeg vet ikke om jeg våger å prøve den. For jeg kan aldri overgå suksessen med de svidde, sprø skillingsbolletingene, de beste min samboer noensinne hadde smakt.
Foto: Theme photos Unsplash
Comments