Den nyfødte. Så liten at du har glemt hvor små de egentlig er når de blir født. Et lite mirakel. Vakrest i verden. En liten gutt? En liten jente? Legene er ikke helt sikre.
Hvert år blir det født barn man ikke kan kjønnsbestemme. De er ikke klart jente eller klart gutt. Barn med interkjønn. For disse barnene er det andre som bestemmer hvilket kjønn de skal ha. (Ikke biologien, men omfattende medisinske inngrep.) Fordi samfunnet har behov for å plassere disse barnene i en av to kategorier: gutt eller jente. (Som oftest jente, fordi det krever enklere kirurgiske inngrep. Istedenfor at de selv senere kan velge hvilke (eventuelle) inngrep som er riktig for dem. Istedenfor at man kan opprette en egen ikke-binær kjønnskategori. For det ville jo gå imot alle fordommer.
I Norge er det politisk korrekt å støtte homofiles kamp for like rettigheter. Likevel er det fremdeles det man ropte (og generelt roper) høyest for under pride (og ellers i året). Man hører ikke alltid så mye om de andre. Det er ikke like politisk korrekt.
De fleste av oss kjenner oss nok litt rar og annerledes av og til. Vi har noe vi ikke er stolte av. Som vi ikke ønsker at omverden skal se. (Kanskje de ville se rart på oss?) Det kan være småting. Eller det kan være litt mer. (Kanskje de ville dømme oss?) Men hvor mye av oss skal vi måtte skjule? Hvor stor del av deg er det greit å måtte gjemme bort?
Det er greit å ha hemmeligheter. (Selvfølgelig er det det.) Men når hemmeligheten er en grunnleggende del av den du er, kan det bli mye å bære på. For mye å skjule. Når hemmeligheten din er noe andre gjør narr av og latterliggjør ... eller forakter ... da kan det fort bli vanskelig å være.
Det er sårt å ikke bli akseptert som den du er. Det er så grunnleggende. Å kjenne at det kanskje er lettere hvis folk ikke vet. Så mye lettere det hadde vært å kunne fortelle at du er forelsket i en av motsatt kjønn. Hva om det var din datter som kom hjem og gråt? Eller tok selvmord fordi hun år ut og år inn ikke ble akseptert som seg selv?
Når du som person ikke aksepteres av samfunnet. Av dine nærmeste? Av din arbeidsgiver? Hvordan oppleves det? Høyesterett i USA avgjorde nylig at det er ulovlig i landet å diskriminere på grunnlag av kjønnsidentitet eller seksuell legning. De kan ikke lenger gi deg sparken fordi du er homofil. Der er en vei å gå. I Polen har statsministeren og hans følge benyttet hatytringer mot homofile for å tiltrekke velgere. I enkelte land anses fengsel eller henrettelse som rettferdig straff for denne «forbrytelsen». Enkelte steder er det virkelig en lang vei å gå.
Transpersoner som ikke kjenner seg igjen i sitt tildelte kjønn. Ville det vært like enkelt å dømme hvis det var din sønn? Forskningen har bare såvidt skrapt overflaten på dette, men det er ikke så enkelt som å si at de «ønsker» eller «velger» dette. Uansett hva man mener om kjønnskifteoperasjoner (om og etter hvilke kriterier?) – har ikke disse menneskene behov for å bli akseptert? Å ikke bli latterliggjort eller sett ned på? – Respekt og nestekjærlighet.
Bdsm-ere som er livredde for at det skal komme noen for øre i barnehagen der de jobber. Fordi noen tror annerledeshet kanskje gjør deg pedofil? Skal det være nødvendig? Det ukjente er ukjent. Bli kjent med det. Med «dem». Kanskje trenger det ikke å være «oss» og «dem».
Det er ikke alltid så lett å bli akseptert hvis man befinner seg uten for «normalen». Men selv utenfor kjønns- og seksualitetsnormen er der uenigheter om hva som er greit. Man er ikke enig om en felles inkludering utenfor boksen. En del er mer opptatt av å få aksept innenfor.
Det er politisk korrekt nå (her til lands) støtte homofile. Noen mener at regnbuen bør stoppe der. Ikke alle ønsker å assosieres med kamp for ekstra kjønnskategori. (Gå en mil i en annens sko før du roper ut din fasit.) Noen tror at bdsm-ere er overgripere og at samtykkende ikke-monogame er utro.
Men finn gjerne selv ut hvem disse menneskene er og hva de står for. Informasjon og propaganda er to forskjellige ting.
Lenker
Foto: Kristina Litvjak (Unsplash)
Comentarios