«Skal ikke du få barn snart?» «Dere må skynde dere nå.» «Det må ha vært et vanskelig valg.» «Nei, det er jo ikke alle som får (les: kan få) barn.» «Det er jo ikke alle som blir velsignet med barn.» Jeg har hørt både disse og andre kommentarer som følge av at jeg – vi – ikke har barn. I kristne kretser er de spesielt hyppige. Forutsatt at man gifter seg først, vel og merke. Er man singel blir det fort en litt klam taushet når temaet kommer på banen. (For det er jo sikkert et ømfintlig tema.) Og det kan det jo selvfølgelig være.
Jeg har søsken og venner med barn, og pleide å få dårlig samvittighet for at jeg ikke viste tilstrekkelig entusiasme når de viste frem sine små nurk. Om jeg vil holde den lille? Jo, det kan jeg vel. Jeg har jo ikke noe imot dem. For all del. Det er jo ikke deres skyld at de er så små og hjelpeløse – eller at de ikke enda kan kommunisere på fornuftig vis. Jeg kan til og med skifte bleier ved behov. Så snill er jeg. Men gir det meg noe, utover gleden ved å hjelpe til? Nei, egentlig ikke.
«Du er jo flink med dem, du.» Det skal være oppmuntrende, tror jeg. Ja, jeg kan. Jeg har fire yngre søsken. Jeg kan. Min tilbakeholdenhet skyldes ikke usikkerhet. Ikke at jeg undervurderer foreldreansvaret – det er et gedigent ansvar jeg helst vil være foruten. Det kjennes nesten som å banne i kirken.
Dikke-dikke-dikk har aldri funket for meg. Å se voksne mennesker som blir helt ga-ga av at en baby kommer inn i rommet har alltid vært litt uforståelig for meg. Jeg er ikke sånn. Har aldri vært det. Det til tross for at man visst er programforpliktet til å bli det (eller fake det), spesielt hvis det er familie eller nære venner. Spesielt hvis man er kvinne. (Litt urettferdig, egentlig, at menn i stor grad slipper unna.)
Venner går fra å være vanlige mennesker med vanlige interesser til å være så og si utelukkende opptatt av bleieutslett, søvnmønstre, barnehage og barnesykdommer (og sikkert en haug med andre barnerelaterte ting som jeg ikke har fått med meg). Likevel er det jeg som er den merkelige. Outsideren.
Som kvinne skulle visst disse tingene opptatt meg, enten jeg har barn eller ei. Så lenge jeg bare lytter, lager forståelsesfulle eller interesserte lyder – og dertil riktige ansiktsuttrykk – går det greit. Aller helst skulle jeg nok ha uttrykt min misunnelse. Betraktet den lille med et drømmende blikk – på bilde eller i egen miniatyrperson. Jeg har jo ikke rett til å si noe, jeg har jo ikke barn selv. Men det er ikke så farlig. «Du vil forstå det når du selv får barn.» Når.
Men jeg vil faktisk ikke ha barn. Se det! Nå har jeg sagt det. Jeg ønsker å leve et liv fritt for det ansvaret det er å bringe et barn til verden (eller for den del adoptere). Dette er en sak mellom min samboer og meg. Utelukkende. Likevel treffer jeg jevnlig på mennesker som presenterer det som den største selvfølge at barn er noe jeg ønsker. Som om det er enhver kvinnes mål i livet.
Det er faktisk ikke det. Det er faktisk litt plagsomt å ikke alltid bli trodd. (Er det vanskelig å innrømme? Vanskelig å prate om, kanskje?) Ja, for det må jo være et savn for meg som kvinne, som er biologisk innrettet for å få barn. Det må jo ha vært et vanskelig valg. Nei. Egentlig ikke.
For der er fordeler ved å ikke ha barn. Som frihet. For det er ingen tvil om at foreldre gir avkall på mye. Fordi det er verd det. For dem. Noen vil si det er egoistisk å velge å ikke få barn. Men er det mer egoistisk enn å få barn? Får man kanskje barn fordi man ønsker å gjøre verden til et bedre sted? Et offer man er villig til å påta seg for menneskehetens beste?
Vi tar alle våre valg. På våre egne premisser, hvis vi er heldige. Så nei, vi trenger ikke å skynde oss med å få barn. Det har ikke vært et vanskelig valg. Men det var det valget som passet for oss.
Foto: Анна Хазова (Unsplash)
Comments