Jeg fikk nylig, av min kjære, et elektrisk løperhjul (eller el-sparkesykkel, for de av dere som tror det er det det heter). En ganske genial oppfinnelse, tenker jeg. Til tross for mye negativ omtale i media. Jeg var nemlig medlem i Barnas Trafikklubb (anbefales på det sterkeste for alle med barn eller dårlige vaner), og lærte å ta ansvar i trafikken og ha respekt for mine medtrafikanter – både snille og slemme.
Etter hvert som det ble oppfordret til hjelmbruk på sykkel og jeg kom over mine tenåringsnykker med at det ødela frisyren (ja, hva kan jeg si ...?) ble jeg flittig bruker. Som fersk eier av et el-løperhjul, var det dermed på tide å bytte ut den gamle (fine, blå) hjelmen med et nyere og tryggere eksemplar.
Min samboer og jeg tar oss derfor turen til nærmeste (og overveldende store) sportsbutikk. Vi går inn døren og han leder an til sykkelavdelingen. Vel fremme møter vi en hyggelig ekspeditør som spør hva han kan hjelpe oss med. «Jeg skulle gjerne hatt en sykkelhjelm», sier jeg, full av målrettet selvsikkerhet. «Ja», svarer mannen, og fører oss bort til enden av sykkelavdelingen. «Ser du noe du liker?» Jeg kjenner at all selvsikkerhet og alt shoppingmot forsvinner i møte med en hel vegg og flere hyller fulle av sykkelhjelmer.
Glemte jeg å si at jeg hater shopping? Og det til tross for at jeg helt og holdent identifiserer meg som kvinne. (Ja, det går an.) Og at jeg lider av beslutningsvegring? (Alle disse håpløse hverdagsvalgene som tapper krefter. «Hva vil du ha til frokost?» Havregryn hver eneste dag, takk. Ikke tenk. Og for alt i verden ikke still det spørsmålet ...)
Gå inn i butikken, finn det du skal ha, betal og gå. Så enkelt skal det være.
«Ser du noe du liker?» Hjelp! Må jeg velge? Hva er kriteriene? Kanskje jeg burde ha gjort litt research? Hvordan skal jeg vite? Er det forskjell? Jeg skulle jo bare ha en hjelm ... Det føles som om hjernen spinner på sin egen akse. Går det an å dø av shoppingangst, bli kvalt av valg?
Jeg liker å bli oppfattet som et intelligent menneske, så jeg presser frem standardsvaret mitt: «Svart er jo fint ...» Ekspeditøren, som tydeligvis ikke har merket at hjernen min har gått i lås, tar ned en (av de mange) svart(e) hjelm(ene). «Denne hjelmen har et sikkerhetssystem som gjør at hvis du faller og hjelmen setter seg fast i en stein eller noe, så vil ikke hodet bråstoppe.» Høres fornuftig ut. Ballen er visst hos meg nå. Men jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal si.
Min samboer, som etter hvert kjenner meg ganske godt, innser at her må han trå til. «Nei, du skal ikke ha svart. Du vet, jeg er en sikkerhetsfreak. Hva med denne gule her?» Ekspeditøren kikker fra meg til min samboer og tilbake igjen. Han venter antageligvis på en respons fra meg. Han venter forgjeves. Vi har egentlig blitt enige hjemme. Jeg skal ha en hjelm som er pen, men samtidig godt synlig når bilene kjører altfor fort på svingete bygdeveier.
«Nææ ...» Min samboer ser på meg og innser at den plakatgule hjelmen tross alt ikke er helt min stil. Vi er jo ute etter en balanse mellom sikkerhet og stil. Hjelmen vil fungere særdeles dårlig hvis jeg ikke bruker den. «Hva med denne grønne? Den er fin. Det er din farge.» Alt jeg klarer å få frem er et usikkert «hmmm». «Har den grønne det samme sikkerhetssystemet?», fortsetter min samboer. Det har den. «Okay, da tar vi den.» Jeg får frem et slags «okay» og vi går for å betale.
Endelig i sikkerhet utenfor butikken klarer jeg både å puste normalt og formidle at jeg liker hjelmen veldig godt. Den er akkurat min farge. Den jeg ville valgt hvis jeg ikke hadde fått panikk.
Hva ekspeditøren, derimot, tenkte om den stakkars undertrykte kvinnen som ikke vågde å stå imot den dominerende sjåvinisten av en mann ...? Lite visste han om den kampen jeg kjempet innvendig for ikke å gå ut av butikken med uforrettet sak. – Eller den gleden og lettelsen jeg nå kjente over å ha kommet ut av butikken med en splitter ny og helt perfekt hjelm. Hvor deilig det er å ha funnet en som kjenner min stil og kan redde meg ut av shoppingmarerittet.
Comentários