Jeg hater rosa. Det er ikke så mye jeg bruker så sterke ord om. Kanskje bør jeg også modifisere uttalelsen min en smule. Rosa er helt greit ute i naturen, der den ganske naturlig hører hjemme. Mennesker i min nærhet kan også kle seg i rosa uten at jeg får akutt behov for å kaste opp. Jeg kan til og med unntaksvis synes at det er fint. På dem. Men rosa vil ALDRI finne sin vei inn hos oss, hverken i form av stearinlys, pynteputer eller klær.
Da jeg var omtrent syv år hadde jeg en rosa periode. Mest fordi fargen var populær blant jentene i klassen. Rosa var jo jentefargen. Fasen varte i omtrent et halvt år. Dessverre var dette vinterhalvåret, og inkluderte dermed både gebursdag og jul. For å gjøre skaden verre, fant mine kjære slektninger ut at det var på tide å gi meg litt ordentlige presanger – siden jeg nå var blitt så stor.
Eller kanskje de bare hadde ventet på at jeg endelig skulle like rosa før de bombarderte meg med gjenstander som skulle følge (og provosere) meg inn i voksenlivet. En lampe, et veggur og et praktisk hyllestativ på hjul var blant gavene. Alle i en «lekker» rosa farge som etter hvert bød meg mer og mer imot.
For rosa er ingen nøytral farge. Jeg fikk dukker, min bror fikk biler. Jeg fikk skjørt, som jeg etter hvert forstod medførte en viss «anstendig» oppførsel (som ikke krevdes av de buksekledde). Jeg klatret i trær. Jeg lekte med biler. Jeg leste supermannblader. På mange måter var jeg vel det man i en mindre politisk korrekt tid kalte guttejente.
Jeg forstod aldri poenget med å leke med dukker. Å lage tog, bygge med byggeklosser og leke med biler var mer min greie. Da jeg lærte å lese fikk jeg jentebøker. (Heldigvis var jeg/vi med i en bokklubb der de hadde spennende bøker òg.) Det var min bror som etter hvert fikk en radiostyrt bil (eller RC-bil, om du vil), selv om jeg nok hadde satt minst like stor pris på den. Jeg må innrømme at jeg var ganske misunnelig.
Så ble jeg etter hvert fjorten og skulle konfirmeres. Jeg sa til min mor at jeg ville ha grønne servietter og lys. Og min mor, som da jeg var liten kledde meg i kjønnsnøytrale farger, lot meg leke med biler og klatre i trær, fortalte meg at det ikke gikk an.
Rosa er nemlig jentefargen. Det er bare sånn det er, liksom. Jeg sa at da kunne det faktisk bare være med hele konfirmasjonen. («Da kan vi bare drite i hele konfirmasjonen, hvis jeg må ha sånn drittrosa!» – Jeg var fjorten ...) Heldigvis klarte vi å inngå et kompromiss. Min mor er grei sånn. Burgunder. Jeg kunne leve med det. (Ti år senere fikk min yngste bror grønne lys og servietter i sin konfirmasjon. Da måtte jeg le. Tider og holdninger forandrer seg av og til.)
I dag kan jeg ta mine egne valg. Jeg har mine egne radiostyrte biler (og gravemaskin), leser bøker om De tre musketerer, ser superheltefilmer og liker fremdeles å klatre i trær. Og jeg ser med skrekk på de kjønnsspesifikke barnelekene. Babyer i rosa og lyseblått blir etter hvert små rosa prinsesser og små blå superhelter som løper rundt. Søte jenter og tøffe gutter. Film og fjernsyn bekrefter stereotypene. Det har til og med vært noen vågale foreldre ute i mediene av og til og ymtet frempå om at det faktisk er litt dumt. Ja, det er blitt et lite hakk bedre. Kanskje snegler det seg fremover.
Politikerne river seg visst i håret når de ser hvor store kjønnsskjevheter det fremdeles er innen tradisjonelle yrker. Ungdommen velger tradisjonelt og stereotypt. Man snakker om insentiver og kvotering.
Men kanskje det hadde vært en idé å gjøre noe med kjønnsstereotypene de får prakket på seg allerede som barn? Det skal mye til å riste dem av seg før de skal velge yrke. Jeg tror ikke det har vært forsket særlig på. Men det kunne vært interessant. Ja, kjønnsforskjeller er en realitet og påvirker sikkert yrkesvalg. Men hvor mye er kulturelt betinget? Hvor mange rosa prinsesser blir sykepleiere? Hvor mange blå superhelter blir elektrikere?
Fotocollage med bilder av: Callum Hill, Melvin Thambi, Julio Andres Rosario Ortiz (Unsplash); Luis Quintero, Саша Лазарев (Pexels).
Comments