Jeg har en mening om så mangt. Og langt flere meninger har jeg hatt. Om viktige og særdeles uviktige ting. Det har vel de fleste. For meninger er jo bra å ha. Da blir man hverken nikkedukke eller dørmatte.
I en verden full av veldig forskjellige mennesker, skal det jo godt gjøres at alle er enige. (Selv om jeg ikke helt forstår hvorfor ikke alle tenker som jeg.)
Jeg fascineres av forskjeller. Og jeg er ekstremt nysgjerrig. Stort sett synes jeg derfor det er interessant å høre hva andre tenker og mener. Hva som rører seg i mennesker med andre erfaringer og andre liv. Også når det er noe helt annet enn det som surrer rundt i mitt hode. Det styrker min forståelse og empati. (Og jeg liker å se på meg selv som både forståelsesfull og empatisk.) Jeg får større respekt for hvor forskjellige vi mennesker virkelig er. Men innimellom er det vanskelig.
Jeg har alltid vært opptatt av at alle mennesker har rett til sin egen mening. De har like stor rett til å ytre sin mening som jeg har til å ytre min. Det er veldig greit. I teorien.
Uenighet møter vi til stadighet. Det er sunt (har jeg hørt). Vi lærer å vise respekt, å inngå kompromisser og å jenke oss der det er nødvendig. Vi lærer å samarbeide. Og vi lærer (forhåpentligvis) hvilke saker som er viktigst for oss. Hvilke saker vi må kjempe for og hvilke vi kan (bør?) velge å la ligge. I hvert fall burde vi lære det. Men vi (ja, jeg generaliserer) lærer i altfor liten grad å uttrykke vår uenighet på en diplomatisk, ikke-konfronterende måte. Det blir ofte sånn, at den som roper høyest vinner (frem). Eller den som holder ut lengst.
Spesielt vanskelig er det med saker som berører vårt livssyn. Vår tro. Våre verdier. Vår livsstil.
Når uenigheten dreier seg om emner som berører oss. Temaer som er viktige for oss. Meninger som vi er grunnleggende uenig i. Når vi da skal snakke sammen ... Da er det som om alle idealer om respekt og empati er forsvunnet. Det er nesten som en ryggmargsrefleks hos enkelte å gå til frontalangrep. Og, i likhet med andre virus, ser dette ut til å bre om seg.
Alle som har levd en stund vet jo at alt var mye bedre før. Og jeg har (med hånden på hjertet) aldri sett så mye usaklighet og personangrep i offentlig debatt som i den senere tid. (Nei, jeg snakker ikke kun om USA.) Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt. Partene overgår hverandre i usakligheter og svada. Og viktige saker forsvinner i ord. Argumentene som kommer på rekke og rad er finslipt i ekkokamre hvor meningsfeller både forstår og er enige i logikken. Og verdigrunnlaget. Og premissene.
Jeg blir spesielt frustrert når diskusjoner går over i personangrep. Når en eller begge sider viser sine fordommer. (Som de selvfølgelig ikke har. Meningsmotstanderen er bare en idiot som ikke har peiling.) Den grunnleggende respekten legges til side. Den andres ståsted, verdier og erfaring anerkjennes ikke. (For tullingen har jo ikke forstått det. Neket er for innsyltet i sitt eget tankegods til å høre på fornuft. Mitt syn er det eneste rette. Det eneste som virkelig gir mening.)
Jeg tar gjerne en titt i speilet. For dette gjelder ikke kun offentlig debatt. Ja, jeg ønsker at andre skal høre, forstå og respektere mitt syn. Ja, jeg vil gjerne få gjennomslag for mine meninger, men et sted må man jo begynne. Kanskje er jeg selv ikke så flink til å lytte? Til å vise forståelse og empati? Kanskje er mine meningsmotstandere like frustrerte over meg som jeg er over dem?
Empati. Respekt. Nysgjerrighet. Hvis jeg kan se mennesket foran meg, istedenfor bare en representant for et syn, en mening, en holdning. Hvem er du? Hva er bakgrunnen for dine meninger? Hvorfor engasjerer dette deg? Hvorfor er akkurat dette så viktig for deg?
Kanskje kommer vi ikke til noen enighet. Men kanskje kan vi få en større respekt for hverandre. For at vi er forskjellige og har ulike verdier. Kanskje kan jeg forstå hvorfor min mening er så vanskelig for deg å svelge. Og motsatt. Kanskje kan vi i hvert fall anerkjenne at det faktisk finnes en del vanskelige spørsmål. Uten ett allmenngyldig svar.
«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7.12).
Foto: Vera Arsic (Pexels)
Comentarios