Giftig eller ikke? Sulten eller mett? Kald eller varm? Kropp og sjel. Arv eller miljø? Vi liker å dele vår omverden inn i kategorier. Veldig ofte en sånn enten-eller-variant. Dualisme. Høres fint ut og passer greit. Som forenkling. Av og til. I hvert fall i enkelte situasjoner. Som når barn vil leke med revebjeller (giftig) eller du vurderer å ta livet av den kronisk unnasluntrende kollegaen (galt).
Men ...
Kanskje er du ikke hverken sulten eller mett, men et sted imellom. Det som er giftig kan være det i varierende grad eller for allergikere. Som mennesker vil vi hverken ha det for varmt (sånn at vi brenner oss) eller for kaldt (sånn at vi fryser ihjel), men sånn helt passe. Hva det betyr varierer også veldig fra person til person, og til dels fra situasjon til situasjon.
Dette vet vi jo.
Når noe ikke passer inn i de ferdige kategoriene blir det litt krise for hjernen. Så vi lager graderinger (litt sulten, veldig giftig) og nye kategorier (koronasituasjon). Praktisk. Veldig praktisk. Det gjør det mye enklere å kommunisere når vi alle vet hva vi snakker om. Forutsatt at vi definerer kategoriene på samme måte. Det som er «normalt» for deg er kanskje ikke «normalt» for meg.
Noen vil si at en relativisering av alt mulig er farlig. Det gjør det vanskelig å snakke om en felles moral, en felles kultur, en felles oppfatning av hva som er rett og galt. Det vannes ut. Norsk er ikke lenger norsk. Synd er ikke lenger synd. Det unormale blir normalt. Umoral blir moral. Man kan visst gjøre hva man vil. Det finnes visst ingen grenser.
Så begynner vi å håndheve sannheten. Den objektive, uomtvistelige sannheten (som jeg ser det). Den norske kulturen. Den norske identiteten. Den norske normen (også kalt janteloven). Eller den bibelske sannhet. For det står jo skrevet ... I en helt annen kultur. I en helt annen tid og sammenheng. Med et helt annet normsystem. På et helt annet språk. (Min oversettelse er riktigere enn din.)
Det er jo den objektive sannhet. Så lenge det passer med vår opplevelse av rett og galt. Eller hva som er «naturlig» eller «normalt». Hvem avgjør det? På hvilket grunnlag? Og med hvilken rett?
Det kan godt hende det finnes én objektiv sannhet. Men jeg tror ikke noen av oss ser den til fulle, hvor mye vi enn forsøker.
Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men minst blant dem blir kjærligheten. (1. kor 13,13 – omskrevet.)
Foto: Nick Fewings (Unsplash)
Comentários