Jeg leste forleden dag om Marte. Villig til å stille opp naken på forsiden av Danmarks største avis, Politiken. Og deretter i en artikkel på nrk.no1. Det imponerte meg. For det var ikke snakk om å vise frem «idealkroppen». Hun har en kropp en del vil kalle «kraftig», «rund» eller «fyldig». For å være snille? Ja, sikkert. For man synes det er så negativt at det må pyntes litt på. Selv sier hun at hun er tykk. Et nøytralt, men beskrivende ord. Hun er ikke redd for ordet. Det sier hverken mer eller mindre om henne enn akkurat dette ene. Hun er hverken dum eller stygg. De som kjenner henne ville nok beskrevet henne først og fremst med helt andre ord. Ord som handler om personlighet, karakter og interesser.
Jeg er ikke tjukk. Likevel kjenner jeg på det presset vi hele tiden utsettes for. Kroppspress. Et ord vi etter hvert kjenner godt. Vi vet godt hvordan idealkroppen ser ut. Det har vi blitt fortalt på ulike måter i utallige år. Gjennom reklame. Gjennom medier. Gjennom blikk og kommentarer. Ikke nødvendigvis kommentarer som gjelder oss. Kommentarer, likevel, som gjør at vi tidlig forstår hvordan det henger sammen. Den veldreide idealkroppen ser på en eller annen måte mer vellykket ut. (Hvorfor det?) De fleste av oss kommer til kort. (Uten at jeg kjenner statistikken.)
Og vi videreformidler det til andre. Vi bidrar aktivt til å sementere det regjerende kroppsidealet.
Jeg gikk på barneskolen første gang jeg tenkte at jeg hadde tjukke lår. Det var noen på skolen som hadde snakket om vekt og slanking. Alle måtte fortelle hverandre hvor mye de veide. Jeg syntes det var merkelig. Hvem brydde seg om hva folk veide, liksom?
Etter det begynte jeg å legge merke til at folk snakket mye om vekt. Idealvekt og trivselsvekt. Jeg visste ikke hva det betydde, men fikk forklaring av mamma. At der var et forhold mellom høyde og vekt, men at det viktigste var at man hadde det fint. Jeg hadde det fint.
Blant venner og familie ble det likevel snakket om temaet. Ulike kjendiser hadde lagt på seg, en eller annen fikk et kompliment for å ha slanket seg: «Du har tatt av et par kilo. Det kler deg!» Når noen la på seg, ble det helst snakket om i tredjeperson etter at personen hadde gått. Og jeg observerte.
Ingen har i særlig grad kommentert min vekt eller mitt utseende (til meg). Før jeg gikk ned åtte kilo i forbindelse med jobbstress. De fleste kommentarene var positive. Selv om jeg ikke trengte å slanke meg. De fleste kiloene kom på igjen. Ikke at det egentlig var negativt. Ingen sa noe om det. I hvert fall ikke til meg.
Mange av oss understreker nok (for oss selv og andre) at vi egentlig er fornøyd med den kroppen vi har. Med større og mindre grad av overbevisning.
Derfor imponerer Marte meg. Hun går aktivt til verks for å motarbeide dette idealet som de fleste motvillig (og til dels ubevisst) aksepterer. Og videreformidler. Ved våre kommentarer om oss selv og andre. Med våre blikk. Med våre sukk. Bare vi selv kan endre fokuset. Hverken mediene eller reklamebransjen kommer til å forandre seg med det første. Ikke uten at vi viser i handling at vi ikke vil ha det. Men da må vi endre vår egen mentalitet. Bevisst. Som en bonus tror jeg vi vil få det bedre med oss selv.
1https://www.nrk.no/rogaland/xl/kroppsaktivisme_-nar-kroppen-blir-til-et-vapen-1.14906525
Foto: I Yunmai (Unsplash)
Comments