Jeg er født nysgjerrig. Bare spør min mor. Hun måtte holde ut med mine spørsmål om alt mulig i en tid da barnehage ikke var (så og si) obligatorisk. Jeg har alltid hatt et behov for å forstå ting. Viktige og uviktige. Av og til må jeg fremdeles minne meg selv på at det ikke er nødvendig å forstå absolutt alt.
Som barn fikk jeg signaler om at nysgjerrighet var noe positivt. (Selvfølgelig ikke den typen nysgjerrighet som invaderer andres privatliv.) Først i voksen alder forstod jeg at nysgjerrighet og spørsmål ikke uten videre ble oppfattet som noe positivt. (Jeg snakker fremdeles ikke om snoking og nabospionasje.) For det var mye jeg ikke forstod i verden rundt meg. Men oftere og oftere ble svaret på mine spørsmål: «sånn er det bare» og: «hvorfor spør du om det?» Gjerne kombinert med et ansiktsuttrykk som gjorde det tydelig at dette er ikke noe man stiller spørsmål ved. Jeg var forvirret. Jeg ønsket jo bare å forstå.
Verden hadde alltid vært litt stor og farlig for meg. (Som jeg har skrevet litt om tidligere.) Hvis jeg nå heller ikke skulle stille spørsmål, hvordan skulle jeg da forholde meg til verden? Det er jo ikke sånn at virkeligheten rundt oss (ikke minst menneskelig oppførsel) er selvforklarende. Så jeg forsøkte å tilpasse meg. Jeg begrenset spørsmålene til et minimum og prøvde å være mer som folk rundt meg.
Inni meg hadde jeg fremdeles mange spørsmål. Hvorfor kunne ikke jeg være mer sånn som alle de andre? Hvorfor gjorde og sa folk det de gjorde og sa? Hvorfor kjente jeg meg så ofte utilpass? Hvorfor var mine svake sider alltid verre enn andres svake sider? Kunne dette egentlig stemme? Og hvorfor hadde jeg så mange spørsmål? Hvorfor var det nesten ingen andre rundt meg som stilte spørsmål? Hvorfor?
På skolen var det bare rom for visse spørsmål. I de ulike menighetene jeg etter hvert var innom, var det også veldig begrenset. Av og til var man nesten for vantro å regne hvis ikke det selvfølgelige var selvfølgelig. Men jeg var fremdeles nysgjerrig. Jeg ville fremdeles lære. Sosiale koder jeg ikke umiddelbart forstod (eller aksepterte) ble brutt, og jeg merket blikk, bruddstykker av kommentarer og samtaler som brått ble avsluttet idet jeg nærmet meg. Man kan bli paranoid av mindre.
Til tider overbeviste jeg også meg selv om at jeg var paranoid. Men der er ofte noen i disse sammenhengene. Noen som ikke er komfortabel med baksnakkingen. Med blikkene. Som kjenner behov for å fortelle hvordan det er, og at de er uenige. En opplevelse som både er positiv og negativ på en gang. Illusjonene om paranoia brast. Sannheten om utenforskap ble avslørt. Samtidig kjente jeg på en takknemlighet for at noen sa ifra. Om ikke til gruppen, så i hvert fall til meg. Det var befriende.
Visshet gir styrke. Styrke til å stå imot eller til å endelig bare drite i det sosiale spillet. I hvert fall til en viss grad. For sosiale spill roter vi oss inn i enten vi vil eller ei. Men jeg ønsker ikke å spille. Og hver gang jeg innser det, hver gang jeg trekker meg ut av et sosialt spill med innfløkte regler, kjenner jeg at litt frykt, litt sosial angst(?) slipper taket. For hvorfor skal vi være mer opptatt av fasaden enn av livet? Ja, jeg stiller fremdeles spørsmål.
Comments