Jeg er en skikkelig stuegris. Overlatt til meg selv kan jeg fort komme til å tenke at jeg ikke behøver andre mennesker i det hele tatt. Jeg ville sannsynligvis kun lokkes ut døren av sol og varme. Og hvis noen er i tvil, så kan jeg fortelle at sol og varme kan nytes rett utenfor døren, uten at man trenger å oppsøke hverken fjell, sjø eller folkemengder. Deilig vær passer perfekt sammen med en kopp te eller et glass hjemmelaget islatte på en stein, trapp eller pute ikke mer enn et par skritt fra inngangspartiet.
Ikke at jeg ikke liker folk. Det finnes veldig mange spennende og interessante mennesker der ute. Noen av dem vil jeg til og med kalle venner ;) Og det er kjekt å møte venner. Det kan jeg av og til glemme når jeg sitter alene. Hvor kjekt det er å diskutere verdensproblemer. Hvor godt det er å prate om ting som ikke er viktige i det hele tatt, men som blir viktige fordi jeg er sammen med mennesker som kjenner og aksepterer meg. Og det skal bli godt å treffe kollegaer igjen når verden en gang blir litt mer som før.
Jeg kunne blitt en innesluttet og litt sprø einstøing. Hvis jeg hadde hatt en liten eiendom i fjellsiden eller ved sjøen et eller annet sted her på vestlandet, hvor jeg kunne sullet med mitt eget og skult på folk som truet min isolasjon. Det er slett ikke vanskelig å forestille seg. Jeg kjenner det bor en gretten bygdeoriginal inni meg. Koronasituasjonen gir den næring.
Når jeg er i butikken irriterer jeg meg over folk som ikke følger hygienetiltakene. På en ellers hyggelig tur til by'n tar jeg meg i å skule på de som går for tett. Og hvorfor kan ikke folk oppføre seg fornuftig når de kommer til flaskehalser? Da går man jo nesten på hverandre. Jo, jeg kunne blitt den heksen som både barn og voksne er litt redd for.
Det er nok sikkert en god ting at jeg ikke bor alene (og på en avsidesliggende eiendom) og at jeg etter hvert kan omgås venner og kollegaer igjen.
Foto: Engin Akyurt (Unsplash)
Comments