Det er viktig å ikke komme for tidlig. Høyst fem minutter før, sånn at jeg slipper å lure på hvem jeg skal prate med eller hva som er innenfor å gjøre. Jeg kan jo sjekke mobiltelefonen, men det er liksom ikke tiden for kabal. (Ja, jeg legger kabal på mobilen.) Jeg må heller ikke komme så sent at jeg tiltrekker meg oppmerksomhet. Forhåpentligvis er der en ledig plass ikke så langt fra utgangen, ytterst på en rad, sånn at fluktruten er klar. Av en eller annen grunn gir det meg ro nok til kanskje å bli sittende gjennom hele gudstjenesten. Og blir jeg for rastløs kan jeg ta meg en tur på do på et strategisk tidspunkt. Det er en fordel å kjenne lokalet. Da er det enklere å gjøre retrett hvis det viser seg å bli nødvendig.
Det hender absolutt at talen er verd å høre på, men den kommer ofte så sent at jeg har begrenset med sittekapasitet igjen. (Det til tross for at jeg har reist meg flere ganger siden det ble ønsket velkommen.) Jeg setter meg av og til på galleriet. Der kan jeg stå en del, uten å få rare blikk. Jeg har fått kortere sittekapasitet med alderen, spesielt på stoler der jeg må sitte «ordentlig». Ordentlig sitting med nitti graders vinkler har alltid vært litt vanskelig som voksen. Sånne stoler er ikke laget for de med korte bein, og jeg kjenner et ubehagelig press ovenfor kneet.
Idet gudstjenesten er over kjenner jeg uvilkårlig på en slags lettelse. Jeg får lyst til å strekke meg godt, men vet at det ville vært uhøflig. (Jeg kommer jo fra et møblert hjem.) Det blir en diskret armstrekk nedover. Innen jeg er ferdig er lettelsen gått over til lett frykt. Nå kommer nemlig tiden for å mingle. Jeg er en dårlig mingler. Jeg håper alltid jeg ser noen kjente, noen jeg han hekte meg på. I løpet av den siste timen har jeg kikket meg litt rundt og identifisert kjente, eller i hvert fall noen å hilse på. Ingen av dem er i nærheten. Jeg pakker sakte sammen sakene mine (jakke, sjal, veske). Kanskje mister jeg sjalet på gulvet. Sånt skjer jo. Og så er jeg distrahert i omtrent ti sekunder til mens jeg finner beste måten å bære alt sammen. (Som om jeg ikke kan dette fra før.)
På tide å kikke opp igjen. Litt mer bevegelse, men de jeg kjenner er fremdeles opptatt i samtaler. Jeg tar en strategisk tur på toalettet. Det er alltid en grei løsning og kan times etter behov. Når jeg kommer ut igjen leter jeg en stund etter leppepomaden i vesken, selv om jeg selvfølgelig vet akkurat hvor jeg har den. Fremdeles ingen kjente som er ledige. Jeg vurderer å gå hjem. Kanskje en Fisherman's friend hadde gjort seg. En ny runde i vesken.
Jeg har jo vært her så mange ganger før. Det burde være enkelt å mingle her. Men alle disse «kjente» er jo egentlig ikke det. Alle disse navnene jeg kjenner på mennesker som også kjenner mitt navn. Vi har lagret noen fakta om hverandre, og det er «så kjekt å se deg!» Og det er det kanskje. Men det går fort over. Kjekt å hilse på, men det går ikke særlig mye lenger. Vi kjenner hverandre ikke bedre enn vi gjorde for fem år siden eller 10 eller ... kanskje vi har samlet et par ekstra fakta.
Endelig er det ledige kjentfolk innen rimelig avstand.
– Så kjekt å se deg!
– Ja, i like måte.
– Hvordan går det med deg?
– Går bra med meg. Og med deg?
– Joda, det går bra med meg òg.
Så kommer en pause. Ingen vet helt hva de skal si.
– Men det var kjekt å se deg.
– Ja, det var det.
– Ha en fin søndag videre!
– I like måte!
Jeg kikker bevisst rolig rundt meg igjen og avgjør med et sukk at nå går jeg hjem.
Foto: Erika Giraud (Unsplash)
Comments