Jeg har en del søsken. Antallet kan variere noe, alt etter hvem du spør, når og hvorfor. På en god dag er vi seks stykker. Ja, en stor familie. Jeg har fremdeles problemer med å lage mat til kun to personer.
En dag tidlig på nittitallet satt noen av oss rundt kjøkkenbordet og pratet – eller gjorde lekser. Det hendte jo det òg. Inn kjøkkendøren kom så min lillesøster og spurte etter «en skjeva» (for de av dere med dialektmessige utfordringer: en brødskive). Den selvfølgelige responsen fra min sidemann var: «Hos oss sie' me skive.» Jeg var enig. Det kan godt hende at hun fikk mat etter hvert, men språkjustisen var i det øyeblikket viktigere enn mat.
Det finnes uskrevne regler overalt hvor vi ferdes. Ofte er dette normer som gjør at vi fungerer bedre sammen som grupper og samfunn. For eksempel hilser vi på hverandre når vi treffes. Et «hei», et nikk, et anerkjennende smil, eller som vi gjorde før i tiden; et håndtrykk eller en klem. (Av og til er en forandring til det positive.) Vi rekker (i de fleste miljøer) ikke tunge, finger eller banner. Det ville vært et grovt brudd på hilsenormen. Dette har vi visst siden vi var barn.
Men det finnes et uendelig antall sånne uskrevne regler. Som om ikke dette var nok, varierer de fra miljø til miljø. Hvordan vi oppfører oss hjemme og ute er kanskje den enkleste forskjellen å forholde seg til. Men ordbruk, bevegelsesmønster, klesdrakt og aksepterte holdninger kan være veldig ulikt fra sammenheng til sammenheng. Og så skal dette helst ikke gå for mye på akkord med personligheten. I noen miljøer er det sånn at evnen til å tilpasse seg kulturen verdsettes. Man anerkjenner da gjerne at det finnes en person inni der som slipper løs når man går, for eksempel, fra jobb.
I andre miljøer forventes det at man mer eller mindre endrer personligheten sånn at man passer inn i den drakten man tar på seg. (En lett variant av hjernevask.) Forventningen blir da et man skal følge de samme normene når man ferdes i andre sammenhenger. Dette er ganske utbredt i en del kristne miljøer. (Og politiske partier og andre sammenhenger med en overordnet agenda.) Man kan lett miste enkeltmennesket av syne. Den indre justisen kan være ganske tøff. Man skal for all del gå i takt. Normene kan man få inn gjennom tidlig innlæring hos barn, eller man kan komme til senere – og gå gjennom den ubehagelige fasen der man ikke helt kjenner kodene. Der man merker blikkene. De overbærende smilene.
Noen lærer aldri. Andre trosser normene med vilje. Fordi de ikke gir mening. Eller fordi de virker tåpelige, unødvendige eller forvanskende. Da må man tåle blikkene. Baksnakkingen. (En av de lavere rangerte syndene.) Man må godta å aldri helt passe inn. Aldri helt bli akseptert som den man er, med hele seg. Eller man kan gå. Et annet sted? Tja ... kristenkulturen er ofte mer make i de forskjellige menighetene enn man gjerne skulle tro. (Ja, jeg har undersøkt dette personlig.) Eller man kan bare gå. Gi opp, om du vil.
Jeg har aldri vært flink til å gå i takt. Jeg blir for fort distrahert. Stiller for mange spørsmål. Tenker for annerledes. Visstnok. Jeg kjenner igjen blikkene. Og kommentarene. Og de velmenende rådene. Kanskje jeg kunne prøvd hardere. Men for meg var det altfor viktig å være meg selv. Av og til må man bare gi etter for presset innenfra.
Foto: Master Kenneth Uthaug
Comments