Nå har skolene begynt igjen. På mandag var det innslag på nyhetene om barn som skulle ha sin første skoledag i første klasse. Stolte seksåringer (eller kanskje femåringer) som fortalte at de hadde gledet seg. Nå skulle de endelig begynne. Modig stilte de opp foran kamera og fortalte. Fulle av tillit til at dette – skole – skal bli bra.
Reportasjen bringer til meg et bilde av meg selv foran skolen før første skoledag skal begynne. Med ransel på ryggen og lett pyntet for anledningen. Litt stolt, litt redd, men samtidig med løftet fra lærerinnen ferskt i minnet: Jeg skulle få sitte ved siden av min bestevenninne. Da skulle det nok gå bra.
Dessverre er det en del av disse barnene som nettopp har hatt sine første dager som skoleelever som kommer til å få det vanskelig. Noen vil henge etter, og kanskje etter en stund (kanskje flere år) få en diagnose (som for eksempel ADHD). Andre får ingen diagnose, men henger likevel etter. Klarer ikke å konsentrere seg, vantrives i klasserommet. Atter andre får sosiale utfordringer. Noen vil begynne å utagere, fordi de ikke vet helt hvordan de skal takle en situasjon de ikke forstår. Og som kanskje heller ingen andre helt forstår. Eller har kapasitet til å takle.
Man skal etter hvert vurderes, og mange sliter med presset. Stresset. Utilstrekkeligheten. Barn og ungdom får depresjoner og angst. Noen har det ikke godt hverken på skolen eller hjemme.
Jeg kan prate til det kjedsommelige om verdien av forskjeller. Om viktigheten av å legge til rette i skoleverket (og i samfunnet forøvrig) for forskjellene. Verdsette dem. Ikke behandle dem som en hemsko. La barn allerede i barnehagen og skolen oppleve at den de er som menneske, som enkeltindivid, er en ressurs for fellesskapet. Knapt noen vil vel si seg uenig.
I den nye læreplanen står det at skolen skal «bidra til at hver elev kan ivareta og utvikle sin identitet i et inkluderende og mangfoldig fellesskap». Men mangfoldet det refererer til er språklig og etnisk, med koblinger til tro, tradisjon og kulturarv. Ikke et eneste sted nevnes det at mennesker er forskjellige på individnivå.
Elevene skal «få utfordringer som fremmer danning og lærelyst». Dessverre tror jeg ikke dette kan gjøres på gruppenivå. For noen vil det være helt greit, ja. For andre er det av ulike grunner vanskelig i det hele tatt å være på skolen. For dem fører klasserommet kanskje til alt annet enn danning og lærelyst.
Når er man da en ressurs? Og når slutter man å være det? Når blir man et problem som må løses? Eller som i hvert fall ikke må ødelegge for de andre? De som kun «ødelegger» for seg selv, ved å melde seg ut eller skulke, skal aller helst presses tilbake i boksen. For alle har det vel best i fellesskapet (6 timer om dagen). Det er jo opplest og vedtatt. Man skal jo bli gode samfunnsborgere.
Men hvordan verdsetter vi da forskjellene?
Det finnes ikke tid, kapasitet eller tilstrekkelig med ressurser til å leve opp til mitt ideal. Beklageligvis finnes det også begrenset med kompetanse. Misforstå meg ikke. Barnehager og skoler er fulle av pedagogisk personale som ønsker barns beste. Det finnes mye god kompetanse på veldig mye. Men man skal liksom kunne alt. Favne alle. Ingen kan ha spisskompetanse på det unike mennesket. Spesielt ikke når alt hele tiden skal skje i grupper. Og det handler ikke kun om gruppearbeid. Hele skoleopplevelsen finner sted i grupper.
Jeg har møtt på elever som har strevd (og som man har strevd med) siden barnehagen. Barn som ikke har taklet skolen. Barn både med og uten diagnose. Barn som befinner seg i foreldre og læreres bekymrede tanker om kvelden og natten. Den nagende samvittigheten. Den forferdelige utilstrekkeligheten. Frykten for at det aldri skal gå bra med denne gutten. Eller denne jenten. Fordi skolevesenet ikke egentlig har plass til dem som ikke passer inn i boksen. Ikke ressurser nok til å ta vare på individet.
Skremmende mange sliter. Skremmende mange blir gjort til tapere. Av et skoleverk (og en læreplan) som snakker så høyt om inkludering og fellesskap at det i liten grad blir plass til individet. (Hvis det da ikke kan skvises inn i boksen.)
Tilbake til min egen første skoledag. Lærerinnen min holdt ikke løftet sitt. Jeg hatet skolen fra første skoledag. Den var, og forble, et utrygt sted. Jeg hadde ikke ord til å forklare hvordan jeg opplevde det.
Ja, vi kunne nok snakket litt høyere om hva som skaper utrygghet. Disse barnene som nå nettopp har begynt på skolen. Hvordan har deres første uke vært? Hvor mange er fremdeles redde og utilpasse? Hvor mange klarer ikke helt å formidle det de kjenner på. Hvor mange lærer seg å holde masken, fasaden? Eller uttrykker sin frustrasjon på uheldige måter. Vi kjenner knapt igjen behovet for alenetiden og stillheten. Et helt reelt behov for mange. Kanskje fordi vi likevel sjelden har muligheten til å legge til rette for det. Ikke nok grupperom, ikke nok voksne, ikke nok forståelse, ikke nok aksept. På samfunnsnivå. På skolenivå. Ofte også på personnivå.
Se i tillegg lenker (til blant annet den nye læreplanen) i teksten .
Forsidebilde: Taylor Wilcox (Unsplash)
Komentarze