Det ligger en tepose og dupper i vannskorpen. Jeg er utålmodig og rører litt rundt. Jeg sjekker ikke temperaturen og jeg tar ikke tiden. Helt forferdelig. De telærde ville sikkert ha skult olmt på meg. Litt melk og jeg er klar til å sette meg ned og nyte dagens første kopp med te. Det er helt stille i leiligheten. Samboeren sover etter å ha jobbet natt. Hundene har roet seg etter morgenturen. Jeg nyter stillheten. Så er jeg klar til å nyte livet når de andre våkner.
Jeg kikker ut vinduet på vei til sofaen og teen skumpler over. Det snør. Jeg hater vinteren, og vinteren er slutt. Over. Ferdig. Vi er i mai. I mitt hode den siste av vårmånedene. Så det snør ikke. Fortrengningsmekanismen slår inn. De hvite tjukke fillene som sakte daler ned utenfor vinduet er ikke snø.
Jeg vurderer et øyeblikk å trekke for gardinene. Stenge været ute. Gjøre det lettere å fortrenge. Ingenting skal få forstyrre min avslappede formiddagste nå i permitteringstider. Men fraværet av dagslys er ikke verd det. Jeg setter meg med ryggen til vinduet. Så snør det ikke lenger. Te ... mmm ... livet er deilig.
Etter hvert kjenner jeg solen varme ryggen min. Jeg snur meg og ser at solen skinner. Ingen snø. Jepp, fortrengning fungerer fint det.
Foto: Keenan Constance (Unsplash)
Comments