De siste dagene har jeg tenkt litt på åndelig maktmisbruk og de skadelige miljøene som det fører til. Det kom nylig ut en dokumentarserie om Knutby. (For de som ikke husker det: Sekt i Sverige med drap, mishandling – alt som en konsekvens av åndelig maktmisbruk).
Det er skremmende, men samtidig veldig interessant å se hvordan miljøet utviklet seg fra å være åpent og varmt til å bli lukket, kaldt og strengt. Hvordan den åndelige retorikken gradvis fratok mennesker deres vurderingsevne og rett til å være seg selv. En ganske alminnelig menighet i en svensk småby. Sakte men sikkert ballet det på seg til den ikke var til å kjenne igjen.
Mennesker som ønsket å gjøre rett. Som ønsket å tjene Gud. Som gikk i tro, og stolte på at Gud ville lede og sørge for dem. Et nært felleskap hvor man tok vare på hverandre. «Ord fra Gud» og nye mennesker i menigheten forandret alt. For Gud hadde jo sagt at noe stort skulle skje akkurat her. Da var det opp til menigheten å ta imot og følge opp.
Men når vet du at det er Gud som snakker? Er det en innskytelse? Intuisjon? Overaktiv fantasi? Løse tanker? Middagen fra i går? Joda. En allmektig Gud kan selvfølgelig kommunisere med mennesker om han ønsker det. Men hvordan vet du at det er Gud? Jeg har hørt mange ganger at «man bare vet». Ja. Likevel er det mennesker som «bare vet» at Gud har sagt det stikk motsatte. Og når man ser på historien, på hendelser gjort «etter Guds vilje», som i dag ansees som forkastelige? Var det bare en annen tid? En annen Gud? Eller kan det hende at man skulle vært litt mer forsiktig med å rope høyt om at Gud har talt?
Tilbake til dokumentaren om Knutby .... Jeg kjenner igjen mye av terminologien og flere av mekanismene. Jeg har kjent det på kroppen. Bibelvers og tydelige «instrukser» fra Gud. Hvis noen sier imot er det enten menneskers tanker som står i veien for Gud, eller det er djevelens verk. Dersom du ikke bøyer deg for Guds vilje, ja, da svikter du Gud. Og du vil ikke svikte Gud. For her er det svart og hvitt. Død og liv. Himmel og helvete. Du har selvfølgelig rett til å ta deg av dine egne behov, men hva er du villig til å ofre for Gud?
Når man er så overbevist om at Gud taler gjennom en, kan motstand lett forkastes. Profeter har alltid møtt motstand. Det finnes utallige eksempler i bibelen. Og martyrhistorier nok til å snakke om offervilje. Om man hører (eller tror man hører), må man følge. Uansett pris. (Ikke tenk, bare gå.)
Hvis ingen våger å si at man tviler, da blir man alene i tvilen. Eller man blir sikrere i sin tro ved at ingen andre tilsynelatende tviler. Der er ikke rom for spørsmål. Man er del av noe viktig – man kan ikke være den som står i veien for Guds plan.
Ved å bekrefte det Gud visstnok har sagt til noen (helst en lederskikkelse) sier man også ja til å være med i fellesskapet. Og man ønsker så sterkt å være med i fellesskapet. Og det er jo fantastisk å (få lov til å) være med på noe som er (eller fremlegges som) så stort og viktig. Hvordan kan man la være? Hvordan kan man tvile? Det skapes en taushetskultur.
All motstand og all tvil er av fienden. Eller svakhet i en selv – som man må overvinne. Ens glede må finnes utelukkende i å gjøre Guds vilje. Enhver tvil er i veien. Tanker som må bekjempes. Man mister sin egenverdi. Og tenker at sånn må det være, fordi man lever i en tid der store og viktige ting skal skje. Du er enten med oss eller imot oss. Du vil da ikke være blant dem som hindrer Guds verk? Frykten for at man ikke skal være god nok. For fellesskapet. For Gud.
Jeg har aldri vært borti noe som ligner på situasjonen i Knutby. Men jeg har sett hvor lett det er å bli revet med. Det virket jo så bra! Og så blir det en synd mot Gud å stille spørsmål. Prøvelser og motgang er bevis på at man er på rett vei. Hvis alt gikk på skinner? Ja, da ville det vært grunn til bekymring! Man mister seg selv, mister kontakten med egne ønsker og behov, fordi det blir viktigere å gjøre det som er rett. «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» (Galaterbrevet 2.19-20).
Og hva skjer hvis man tar konsekvensen av tvilen? Finnes det noen som kan ta imot deg på utsiden? Noen som står klar til å bekrefte at du er faktisk ikke er et dårlig menneske fordi du dro? Hjelpe deg å stole på deg selv igjen? Noen som kan hjelpe deg å bygge et nytt nettverk utenfor? Noen som kan gjøre det lettere å følge sin egen overbevisning heller enn «bare» å innordne seg?
Det er faktisk ganske begrenset. Jeg håper det blir bedre. Kanskje ville da flere våge å forlate skadelige miljøer.
Foto: Master Kenneth Uthaug
Comments