Jeg har alltid vært fascinert av forskjeller. Min første bevisste betraktning rundt temaet var veldig enkelt: Hvorfor likte min bror Nugatti og ikke jeg? Hva gjør oss forskjellige? Ja, noe i genene. Og så har det noe med miljø å gjøre. Siden jeg aldri satset på naturfag, forfulgte jeg aldri akkurat det perspektivet. Men jeg lar meg fremdeles fascinere av forskjeller – all den variasjon som finnes både i mennesker, dyr og naturen forøvrig. Forskjeller er overalt og hele tiden. Forskjeller er.
Men hvorfor verdsetter vi ikke dette mangfoldet? Hvorfor i all verden skal vi verdivurdere forskjellene? Hvorfor skal noe stemples som «unormalt», «rart», «merkelig» eller til og med «feil» eller «sykt»? Når det egentlig rett og slett handler om forskjeller? Vi har et normalitetsbegrep som vi på en eller annen måte skal leve opp til, og kulturelle normer vi skal følge. Ideelt sett skal vi ha en viss IQ og oppfylle et visst skjønnhetsideal. Hjernen vår skal fungere på samme måte som «alle» andres – som om «alle andre» følger samme mønster. For meg ser det ut som at «gjennomsnittet» på et tidspunkt ble skiftet ut med «det normale», istedenfor at forskjeller kan få lov til å være forskjeller.
Ikke misforstå. Jeg tror ikke det fantes en tid der forskjeller var allment akseptert, men i dagens samfunn er det satt i system. Man blir definert inn i en boks (eller man haker av i en boks på et skjema) som definerer kjønn, legning, religion, nasjonalitet, hudfarge, diagnoser, utdannelse, jobberfaring, osv. Bokser som definerer oss for verden, men som slett ikke forteller sannheten om hvem vi er og hvilke evner vi besitter.
Noen av oss passer bedre inn i boksene enn andre. Dersom du definerer deg som enten kvinne eller mann, vil du for eksempel lettere kunne hake av for det ene eller andre. Kanskje. Hvis du er riktig utstyrt. Er du autist eller har ADHD? Fungerer du dårlig i vårt firkantede skolesystem? Ja, da er det noe galt med deg. Har du et navn som bærer preg av en annen kultur, kalles du ikke inn til jobbintervju. Innvandrere er mørke i huden, for svensker, dansker, nederlendere og amerikanere (vel og merke de hvite) teller ikke helt. De er ikke noen trussel. Det er fremdeles vanskelig for mange å fortelle at de er homofil. Spesielt hvis de er kristne eller muslimer. Vi skal være så utrolig tolerante mot alle, men samtidig er det greit å stemple hele grupper: Kristne er fordømmende, muslimer farlige, BDSMere perverse og de som får dagpenger eller uføretrygd er snyltere.
Mennesker er ikke normale. Vi tilhører ikke først og fremst en gruppe. Mennesker er først og fremst enkeltindivider. Fascinerende unike og forskjellig fra nestemann eller -kvinne, eller ...? Ja, jeg innrømmer at det ikke alltid er lett å vite hva jeg skal si for ikke å støte noen. Jeg tror heller ikke det er det viktigste. Jeg er nysgjerrig. Hvem er du? Fortell, så kan jeg la meg fascinere av det unike i deg. Så kan jeg bli en bedre versjon av meg selv for hvert nye menneske jeg møter.
Foto: Henry Lorenzatto (Unsplash)
Comments