Ja, selvfølgelig er jeg normal. Jeg er jo ikke gal. Eller kanskje vi alle er litt gal innimellom. Litt rar. Litt ikke-normal. Litt utilpass eller utenfor det en eller annen rundt oss kaller «normalt». Eller det vi er oppdratt til å tenke er normalt.
Jeg liker ikke det ordet. «Normal.» Det sier så lite og så mye på en gang at det blir vanskelig å forhold seg til. Normal oppførsel. Betyr det at man er høflig og grei? Eller betyr det at man sluttet å klatre i trær da man begynte på ungdomsskolen? (Jeg gjorde i hvert fall ikke det.) Betyr det at vi oppfyller enhver forventning? Er normal det samme som vanlig? Ordinær? Da får det kanskje ikke like positiv (eller tvangsmessig) klang. Kanskje virker det da heller kjedelig?
En forklaring jeg både leser og hører er «gjennomsnittlig». En normal person er en gjennomsnittlig person. Altså: Hvis man har to personer. En er 10 år og en er 100 år. Gjennomsnittsalderen deres er 55. Men ingen av dem er jo faktisk 55 år. Gjennomsnittet vil havne et eller annet sted mellom ytterpunktene. Uansett hvor mange rare varianter det egentlig er. Og uavhengig av om noen faktisk er gjennomsnittlig. Eller «normal».
Likevel baserer normalitetsbegrepet seg på at det finnes en «normal» – en målestokk vi kan bedømme mennesker etter. I stor grad virker det som at det rett og slett er det kulturelt foretrukne. I storsamfunnet eller i gruppene vi ferdes i. Ironisk nok er det vårt ønske om å være «innenfor» en slags normal som skaper behovet for å definere noe som «utenfor», som «ikke normalt». Hvis noe skal være innenfor, må noe annet være utenfor.
Men når det kommer til stykket er normalitetsbegrepet for snevert til egentlig å favne særlig mange, om noen – hvis vi ser på hele mennesket. Jeg tror de fleste av oss vil si seg enig i dette. I hvert fall hvis vi er ærlige mot oss selv. Vi har alle noen sider som ikke faller innenfor normalitetsboksen. Likevel vil de fleste av oss kjempe hardt for å beholde den «normale» fasaden.
Det som ikke faller innenfor rammene av normaliteten må repareres på en eller annen måte. Hvis det ikke kan repareres, ja, da må det i hvert fall undertrykkes eller skjules. Men hvorfor skal «normalen» være et mål i seg selv?
Normalitet er noe vi streber etter i alle slags sammenhenger. Også i menighetene. Hvordan er dette mulig? Hvordan kan vi ha en kulturell «normal» som definerer mennesker utenfor? Ikke engang på bakgrunn av teologi, men rett og slett fordi de kler seg annerledes, tenker annerledes, har andre interesser, verdsetter andre ting enn det menigheten kollektivt verdsetter.
Det er viktig å oppføre seg normalt. Selv hvis du skal skille deg ut, må du følge visse normer. Du kan være spesielt talentfull innen verdsatte områder, eller spesielt omsorgsfull. Fordi det er kollektive idealer, selv om de ikke er oppnåelige for de fleste av oss.
Hvorfor er vi så opptatt av å følge «normalen»? Vi legger opp samfunnet, kulturen, etter normalen. Ofte uten egentlig å tenke gjennom det. Vi tar det ofte som en selvfølge – helt til vi kjenner på noe i oss selv som defineres som «ikke normalt». Ofte er det først da vi ser svakhetene ved boksen. Når vi ikke selv får plass.
Ekstroverte, introverte, høysensitive, psykisk eller fysisk syke mennesker. Mennesker med Downs og andre syndrom, autisme, ADHD, blinde, døve. Kvinner, menn, transpersoner, homofile, heterofile, med eller uten rullestol osv. Det er så lett for å se ett eller annet vi ikke vet helt hvordan vi skal forholde oss til, og så på en eller annen måte dømme om at noen har mer å gi, og er mer verdifulle for samfunnet enn andre. Hvis vi kommer til den konklusjonen vil jeg faktisk hevde at det er premissene det er noe i veien med.
Hvis noen ikke har muligheten for å bidra, så handler det i stor grad om at kriteriene for å bidra er feil. Hvem er du, hvilke talenter har du? Alle har noen. Men de kulturelle normene verdsetter ikke alle talenter likt. De verdsetter ikke alle forskjeller likt. Heller ikke i menigheten. Du kan kanskje få være til stede i fellesskapet, men det er ikke sikkert du kjenner deg like verdsatt. Det er ikke sikkert du opplever deg selv som «innenfor». Da tenker jeg det er på tide å gjøre noe med normene. Med kulturen.
Du er bare deg. Hvis ikke folk kan akseptere det, er det deres problem, deres tap. Den første gangen noen sa det til meg (det jeg kan huske) var for fem år siden. Jeg hadde tenkt tanken selv, men aldri hørt det fra andre. Min umiddelbare reaksjon var blandet. En del av meg var utrolig lettet fordi jeg kjente meg akseptert – til tross for at vedkommende godt visste at jeg ikke var perfekt. En annen del av meg protesterte.
Det burde kanskje vært deres problem. Men det er jeg som ikke finner et sted jeg blir akseptert med hele meg. Da blir det mitt problem. Og det blir det. På en måte. Samtidig kjenner jeg at det er en helt annen ting å akseptere meg selv, og; helt ærlig – drite i – hva folk måtte tenke og mene om meg. Så lenge jeg jobber med å være den beste versjonen av meg selv, er det ikke mer jeg kan gjøre. Aksepter meg som jeg er, eller la det være. Jeg kan ikke være andre enn meg selv. Og jeg passer visst ikke inn i boksen. Hvem gjør egentlig det?
Comments