«Kristne er intolerante, homofobe, kvinnefiendtlige og fordømmende. Helt ærlig må en jo være litt mindre intelligent for å være kristen.»
Vi hadde hatt en ganske grei samtale om abort og dialog. (Merkelig nok – og slett ikke hverdagskost.) Jeg frontet ikke noe spesielt syn, men prøvde å megle mellom min samtalepartner og den motstanderen han hadde i tankene.
Jeg skulle ønske at man kunne prate om både dette og andre sensitive temaer uten umiddelbart å gå i skyttergravene. Jeg tror man kan ha mye å vinne på å forsøke å forstå hverandres ståsted. Forstå hverandre på et dypere plan. Med stor sannsynlighet ender man opp med å være like uenige etter dialogen.
Men kanskje er det da mulig å se hverandre som mennesker. Innse at dette faktisk ikke er så enkelt som man kanskje vil ha det til. Kanskje kan det til og med komme noe fruktbart ut av det. Jeg tror i hvert fall man får mer ut av å spørre og lytte, enn av å fortelle folk at de er dumme.
Uansett ...
Det var visst ikke så dumt det jeg hadde sagt, det var noe å tenke over. Vi nærmet oss en naturlig avslutning på samtalen, og som et slags punktum sa han noe sånn som: «Men kristne er intolerante, homofobe, kvinnefiendlige og fordømmende. Helt ærlig må en jo være litt mindre intelligent for å være kristen.»
Et øyeblikk visste jeg ikke helt hva jeg skulle si. Jeg kjente på en blanding av sorg, frustrasjon og latter. Jeg klarte ikke å dy meg. En halvtimes diplomati. Nå skulle punktum settes.
«Jeg er kristen»
«Oi.»
... ... ...
Jeg leste forleden et innlegg i Vårt Land. Forfatteren fortalte at han opplever det som stadig vanskeligere å fortelle (eller innrømme?) at han er kristen.
Jeg kjenner av og til på det samme. Det er en oppfatning der ute, om at kristne er nettopp fordømmende, homofobe, kvinnefiendlige og kanskje også mindre intelligente. Ifølge integreringsbarometeret til Institutt for samfunnsforskning var det i 2013 18% som var skeptiske til personer med kristen tro. I 2018 hadde det økt til 21% og i 2020 er det 25%. Skepsisen er på hele 54% til de som har en «sterk kristen tro». Hva enn det betyr.
Jeg kjenner denne skepsisen på kroppen innimellom – møter den jevnlig. «Uskyldige» uttalelser som: «Vi vet jo at det ikke finnes noen gud». Eller «kristenfolket er jo ikke spesielt glad i mangfold, da». Andre ganger er det latterliggjøring. En tydelig forakt. En intolerant toleranse for alt annet enn kristen tro.
«Det finnes jo fremdeles folk som tror på sånt tull.» Ja, det gjør det. Mennesker med ulik utdannelse og sosial og kulturell bakgrunn. Kristne som ikke hverken støtter Trump eller er homofobe. Kristne som er for mangfold. Som ønsker at folk skal få lov til å være seg selv, uansett hvem de er. Uten å dømme.
Så når det er naturlig, i en situasjon, å fortelle at jeg er kristen ... Da kjennes det ofte som en innrømmelse – eller en konfrontasjon. Jeg venter på den fiendtlige responsen. Føler jeg må være klar til å forsvare meg. Understreke at jeg er ikke «sånn». Samtidig har jeg nok vært det. Og jeg har vært i de miljøene. Jeg har venner(?) og bekjente som nok vil tenke at det går meg ille fordi jeg er «så liberal».
Så kan jeg dømmes nord og ned av «begge parter». Men stort sett av mennesker som ikke er interessert i hvem jeg egentlig er. Så kan det vel bare være. For jeg vil kjempe for forståelse, respekt og mangfold – og dermed også retten til å være meg selv.
Foto: Constantinos Panagopouloson (Unsplash)
https://www.vl.no/verdidebatt/en-stadig-vanskeligere-bekjennelse-1.1785229
https://samfunnsforskning.brage.unit.no/samfunnsforskning-xmlui/bitstream/handle/11250/2502178/Integreringsbarometeret_web.pdf?sequence=1&isAllowed=y
https://samfunnsforskning.brage.unit.no/samfunnsforskning-xmlui/bitstream/handle/11250/2502178/Integreringsbarometeret_web.pdf?sequence=1&isAllowed=y
https://samfunnsforskning.brage.unit.no/samfunnsforskning-xmlui/bitstream/handle/11250/2657621/Integreringsbarometeret_rapport.pdf?sequence=2&isAllowed=y
Comments