«Vi må bare lære deg å bli litt tøffere.» Fremdeles kjenner jeg ubehag når jeg tenker tilbake på den situasjonen og kommentaren som kom nesten som en selvfølge.
Jeg og mine medkadetter (eller medstudenter som vanlig dødelige gjerne kaller det) ved Frelsesarmeens offisersskole var hjelpeledere på en familieleir for vanskeligstilte. Meg på leir er et paradoks i seg selv, men siden det nå var en del av opplegget forsøkte jeg å gjøre det beste ut av det. Deltagerne, barn og voksne, kom fra forskjellige kanter av landet. Det ble ganske snart liv i leiren, for å si det litt klisjéaktig.
En ettermiddag stod jeg sammen med noen andre ledere og serverte pølser. En ganske takknemlig oppgave, egentlig. Stort sett var folk både blide og fornøyde – og glad i pølser. Jeg fikk servere én om gangen, og køen var ryddig og grei. Helt på tampen av serveringen, da det var rimelig tomt for folk, var det likevel en av deltagerne som kom med en litt skarp kommentar til meg. Jeg plasserte det pent i kategorien «ignorerbart utbrudd». Kanskje han hadde en dårlig dag.
Etter at han var gått kom tårene. En av de andre lederne gav meg en klem. Så kom kommentaren fra en leder høyere oppe i systemet: «Vi må bare gjøre deg litt tøffere.» Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Det kjentes feil, og jeg ville si imot. Betraktningen opplevdes som tankeløs. Slett ikke basert på kjennskap til meg som person. Jeg er nemlig ganske tøff. Men; jeg hadde vært noen dager på leir, og dermed kronisk utenfor min komfortsone. Jeg hadde folk rundt meg så og si hele tiden, skulle forholde meg til en haug med fremmede og ganske mye støy. Ikke akkurat ideelt for meg som høysensitiv. Kanskje var det derfor deltageren også hadde «overreagert»? Hva vet jeg?
På det tidspunktet visste jeg ikke hva høysensitivitet var. Men jeg visste at jeg var tøff. Et lite utbrudd som dette ville aldri vippet meg av pinnen på den måten. Isolert sett var det altså ingen grunn til å begynne å grine. Det ble rett og slett den dråpen som fikk begeret til å flyte over. Da var det nok enkelt å si at jeg måtte bli tøffere. Og jeg kan jo ikke anklage min leder – jeg forstod ikke engang selv hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.
Jeg har etter hvert ganske mange sånne eksempler. Situasjoner der jeg sitter igjen med en opplevelse av mislykkethet fordi jeg har reagert uforholdsmessig på et eller annet. Kritikken fra andre. Fordømmelsen. Følelsen av maktesløshet fordi det i liten grad ble bedre. Uansett hvor hardt jeg forsøkte.
Høysensitivitet er genetisk. Det er ikke hverken en diagnose eller en lyte. Det er faktisk litt som høydeforskjeller. Eller hårfarge. En genetisk variasjon. 15–20 % av befolkningen er høysensitive. Mange nok til at det regnes som «normalt» blant dem som liker å bruke sånne begreper. Sjeldent nok til at det ikke forstås av folk flest.
Det mest påfallende er overstimulering. Det er kanskje det både høysensitive selv og omgivelsene legger mest merke til. Egentlig handler det om at alle inntrykk bearbeides dypere. På mange måter kan det være positivt. Man legger merke til ting andre ikke oppfatter. Stemninger, det uuttalte. Nyansene. Svært mange er veldig kreative. Empatien er ekstra utviklet. Intuisjonen ofte veldig god. Det finnes etter hvert mye interessant forskning på dette. (Se helt på slutten av innlegget.)
Dessverre er det vanskeligere å dra nytte av de positive sidene hvis man selv ikke forstår hva dette er. Angst og depresjon er ikke uvanlig. Kanskje ikke rart i et samfunn der man nesten til enhver tid bombarderes av sanseinntrykk. Folkemengder, kollektivtransport, åpne kontorlandskap, store kjøpesentre. Lyd, lys og bevegelser å følge med på til enhver tid. Enten vi vil eller ei. Overstimuli kan slå oss helt ut.
De fleste som er høysensitive vet sannsynligvis ikke engang om det. Det er ikke allmennkunnskap enda. Kanskje opplever de at det er noe galt med dem. De reagerer jo ofte annerledes enn flertallet. Ofte er responsen fra omgivelsene negativ. For meg var det en lettelse å forstå hvorfor jeg er som jeg er. Det handler ikke om å «bli litt tøffere». Det handler om akseptere forskjeller.
Samfunnet er mer tilpasset de 80–85 % som ikke er høysensitive. Forståelig nok, kanskje. Men jeg etterlyser, som ellers, større rom for forskjeller. Rom for at ikke alle skal presses inn i samme boksen. Kanskje, ved å lære litt mer om oss selv og hverandre, kan vi forstå og akseptere hverandre litt lettere? Legge litt bedre til rette for disse og andre forskjeller.
Du er ikke bedre eller dårligere om du er 152 cm høy eller 193. Selv om både det ene og det andre kan ha sine fordeler – og ulemper. Det samme gjelder om du er høysensitiv. Eller om du ikke er det.
Følgende lenker kan være interessante:
Liste over bøker om høysensitivitet på norsk og på engelsk:
Kilde: https://hsperson.com
Foto: Kat Jayne (Pexels.com)
Commentaires