Jeg har aldri hatt selvdisiplin nok til å bli en dyktig pianist. Likevel har pianoet alltid vært veldig viktig for meg. Ja, jeg liker å sette meg ned å klimpre. Helst uten at andre kan høre meg. Opphavet for denne fascinasjon er nok kanskje gode barndomsminner. Mormor likte nemlig å sette seg ned ved pianoet og spille, gjerne med en oppfordring til oss andre om å synge. For meg var dette et høydepunkt, og pianoet ble nesten magisk.
På et tidspunkt falt hun for barnesangen «Du er du (og du duger)»*. Den ble en gjenganger i senere år. Som tenåring var jeg nok litt for stor for barnesanger, men sang pliktskyldigst med. Sangen bød meg imot. Ikke nok med at vi skulle gjøre bevegelser til. (Jeg syntes bevegelsessanger var grunnleggende kleint.) Mormor forklarte alle som ville høre hvorfor hun likte den så godt: Uansett hvem vi er og hvordan vi er, så passer vi inn hos Gud.
Jeg kjente det vred seg i meg, og jeg ville protestere. En sånn filleting ... ikke noe å krangle på. Det var sikkert sant nok. Likevel; det var ikke den virkeligheten som møtte meg i menigheten. Jeg følte meg utenfor. Overgangen fra barn til voksen er ofte en utfordring i menighetene. Spesielt de mer tradisjonelle, visstnok. Men dette var mer enn det. Dette var noe jeg hadde kjent på i mange år allerede. Samtidig lå det en slags forventning om at jeg skulle trives. Det ble snakket om at man hørte til der, at man var hjemme der. Jeg prøvde. Til tider kanskje mer enn jeg burde.
Som barn møtte jeg i menigheten en påstand om at «alle passer inn hos oss». Det var nesten en selvfølge at man skulle trives. Jeg lurte på hva som var galt med meg siden jeg ikke opplevde det sånn. Joda, det var bedre å være der enn på skolen, men det var nå heller ingen god målestokk. Jeg likte ikke gruppeaktivitet som krevde engasjement og synlig entusiasme. Jeg likte ikke forventningen om at alle skulle synes at det vi gjorde var gøy. Hvis jeg ikke likte det vi drev på med, var det i det minste min rett å ikke like det. Ikke for å være vanskelig. Det er nemlig umulig å like noe bare fordi noen ønsker at du skal like det. Det var en slags kameleontilværelse: Hvordan passe best mulig inn uten egentlig å gjøre det.
Bortsett fra et års tid mot slutten av tenårene, har jeg forsøkt å passe inn – «å finne min plass» – i en eller annen menighet. Helt til 2018. Jeg tror jeg har gitt opp det prosjektet nå. Jeg tror nok at jeg duger for Gud, men jeg duger visst ikke helt for menigheten. Det tok meg lang tid å akseptere. En evig kamp med meg selv. Nå har jeg det egentlig fint i periferien. Jeg utelukker ikke at jeg stikker innom en tur. Men jeg går ikke lenger på akkord med meg selv for å bli værende der.
*«Du er du og (du duger)» av Thore Thomassen. Fra Liten men god som gull. Thore Thomassen og Kragerø Minigospel. 1991. Kassett.
Foto: Somia D Costa (Unsplash)
Comments