top of page
  • Forfatterens bildeKarina

Digitale gudstjenester

Jeg har ikke vært på en gudstjeneste på tre år, tror jeg. Det er vanskelig å huske nøyaktig. Før det var det sporadisk. Størsteparten av mitt liv har jeg pliktskyldigst gått til dit så og si hver søndag. Jeg husker jeg som fjortenåring fortalte min mormor at jeg syntes det var kjedelig. Det slår meg av og til at jeg fremdeles tenker det samme. Ikke misforstå. Jeg har vært på gudstjenester jeg har likt, men de er i klart mindretall. Tro det eller ei, men dette er ikke ment som gudstjenestekritikk. Det er helt klart at mennesker er forskjellig skrudd sammen. Noen liker streng liturgi og tradisjon, andre liker høyt volum og gjerne et lovsangsband (eller hornmusikk). Hver sin smak. Jeg har bare aldri funnet min.


Og så er det fellesskapet. (Utenforskapet.) Man kan bli ganske alene i fellesskapet. Da er det egentlig lettere å unngå det. «Vær aktiv. Delta i aktiviteter.» (Syng i kor, kok kaffe, hjelp til på barnegrupper.) Mulighetene er mange og bredden er stor. (Synes de som er komfortabel innenfor den gitte boksen.)


Som sagt har jeg likevel, godt oppdratt som jeg er, gått på gudstjenester. Jeg har hørt spesielt godt etter når det har blitt snakket om viktigheten av menighetsfellesskapet. Viktigheten av å komme om søndagen, selv om man ikke har noen spesiell oppgave å utføre. Selv om man ikke «føler for det». Jeg tror dette fellesskapet kun fungerer om det, vel, fungerer. For min del sluttet jeg å gå da jeg begynte å grue meg flere dager på forhånd. Vurderte om jeg med god samvittighet kunne la være. Om jeg kanskje kunne bli litt syk.


Da Norge stengte ned både det ene, det andre og det tredje, stengte også menighetene. Plutselig måtte de finne en annen måte å holde gudstjenester. For mange var det nok trist å ikke kunne samles. Kjenne på fellesskapet. For andre (og jeg vil hevde at de finnes) var det en lettelse. Ingen krav eller forventning om at «man må jo gå på gudstjeneste». De eksisterte jo ikke lenger.


Veldig mange menigheter hoppet (endelig) på det digitale toget. Gudstjenester og andakter ble lagt ut på internett. Med litt prøving og feiling gikk mye bra. Og «besøkstallene» økte. Så mye lettere det var å gå til gudstjeneste når man ikke måtte gå ut døren. Når man ikke måtte være frisk. Eller i form. Når man ikke trengte å forholde seg til «fellesskapet». Når man slapp å gå dit alene. Eller fundere på hvordan man skulle komme seg dit når kollektivtilbudet ikke er på sitt beste en søndag formiddag. Eller ta bussen lørdag ettermiddag for å nå gudstjenesten søndag formiddag. Når man slapp å tenke på hva man skulle ha på seg. Slapp å føle seg utenfor. Slapp å føle seg alene i mengden.

Plutselig var det ikke kun de menneskene som elsket menighetsfellesskapet eller kjente på plikten som møtte opp. Plutselig var det som om mennesker utenfor menighetene fikk med seg en gudstjeneste eller to. Til og med jeg (og så genialt hvis man kan se dem i ettertid og kanskje spole litt av og til ...) For det går jo an å ta en titt. En harmløs titt. Når ingen titter tilbake. Så mye lettere å ikke måtte sloss med den sosiale angsten. Så mye lettere å ikke lure på hva alle tenker om en. Så mye lettere å ikke passe inn, når man ikke trenger å møte menneskene.


Nå går det igjen an å være til stede på gudstjenester. Det går an. Men man må ikke. Det finnes enda en del digitale gudstjenester. Hvis man vil. Kanskje er det en slags «ny» fremtid? Jeg vet at det ikke er det samme med digitale gudstjenester som med fysiske. Heldigvis, kanskje. Det har i hvert fall vært et utilfredsstilt behov der ute. Så få man bare håpe at menighetene klarer å gjøre to ting på én gang. Så kan det hende at sånne som jeg også får med seg en gudstjeneste av og til.


 

Skjermbilde laptop: Vårt Lands nettsiden 23.04.2020: https://www.vl.no/religion/her-er-oversikten-over-sondagens-digitale-gudstjenester-1.1705503

Comments


bottom of page