Nå sitter foreldre rundt omkring i landet og har hjemmeskole for sine barn. Barn og ungdom forsøker å lære gjennom datamaskinen. Dette går nok i varierende grad bra. Ikke alle er sånn skrudd sammen at de klarer det. I tillegg er det de som har det ekstra vanskelig nå, på grunn av en vanskelig hjemmesituasjon. Dette er ingen optimal løsning, det er et nødvendig onde. Det er nok de fleste enige i. Jeg vil likevel komme med en påstand som kan virke litt sprø: For noen elever er dette en drømmesituasjon.
Ikke misforstå. Situasjonen vi er i for tiden er ikke noe drømmescenario. Men for noen barn er skolen et mareritt. Å slippe å fysisk møte opp på skolen kan dermed oppleves som en velsignelse. Det kan være fordi de blir mobbet, ikke har venner på skolen eller rett og slett fordi skolesituasjonen er overveldende for dem. Ja, jeg hevder dette i fullt alvor. Ikke fordi jeg har spurt noen, men fordi det var min barndoms drøm å kunne ha skole uten å måtte gå ut av huset.
Når jeg ser tilbake på oppveksten min, ser jeg mønstre som jeg selvfølgelig ikke hadde mulighet for å se da. Hjemme hadde jeg det bra. Jeg likte å lære, var nysgjerrig på alt mulig. Men flyttinger og skole var elementer som til tider gjorde livet mitt vanskelig. Ikke at jeg skal klage over min forferdelige barndom, for den var ikke forferdelig. Likevel; hadde jeg og mine nærmeste forstått hvor skoen trykket, kunne vi kanskje ha gjort noen justeringer (til tross for at skolesystemet ikke er rigget for sånne som meg eller for andre som ikke passer inn i den boksen).
Mine søsken anklaget meg en periode for å ha superhørsel. Jeg hørte, og ble forstyrret av lyder de ikke engang la merke til. Mange sanseinntrykk på en gang overveldet meg. Folkemengder, ukjente steder, mye eller høy lyd, i tillegg til bevegelse på alle kanter var derfor forferdelig. Jeg ble overstimulert og gikk ofte i panikkmodus. Det var vanskelig som introvert* og høysensitiv (HSP)** å møte den store verden der ute. Men det vi ikke skjønte, kunne vi heller ikke gjøre noe med.
På skolen var det barn overalt. Snakking. Roping. Løping. Hvor enn jeg snudde meg var det barn. Jeg foretrakk å stille meg i utkanten av skolegården. Nede ved syklene. Da var ikke barnene overalt. Ofte stod jeg der hele friminuttet og tenkte: «ÆÆÆÆ!» Det var en lettelse når det ringte inn. Fagene kunne jeg takle, det var for det meste relativt stille og som regel fikk jeg jobbe i fred. Når en lærer spurte meg om noe, visste jeg som regel svaret. Det var fordelen ved å være skolesterk.
Voksne var mye enklere å forholde seg til enn barn. De var stort sett mer forutsigbare. Ikke løp eller ropte de så mye heller. Men de ville løse problemene mine: Jeg hadde en motvilje mot skolen og jeg holdt meg unna de andre elevene. Det skal man ikke. Man skal sosialiseres og man skal ha det bra på skolen. Det er litt som å kaste et barn uti på dypt vann og forvente at den lille skal lære å svømme. Jeg vet ikke hva de voksne snakket om når jeg ikke var der, men de klarte ikke å forstå det jeg ikke klarte å si.
Det var ofte en kamp å få meg på skolen. Av og til snudde jeg og gikk hjem igjen før jeg kom frem. Jeg husker ved flere anledninger at jeg ble dradd innover gangen mot klasserommet. Senere begynte jeg å skulke. Men jeg var skolesterk. Med unntak av noen ubehagelige samtaler som bare gjorde skade på min tillit til de voksne, skjedde ingenting.
Jeg var frustrert og «overreagerte» på skoletilværelsen. Hverken foreldre eller lærere forstod hvorfor jeg hadde det så vanskelig. Jeg klarte ikke å gi uttrykk for min overveldelse. Jeg hatet skolen fra første skoledag. Mot seks hundre bråkete barn og velmenende voksne hadde jeg ingen sjanse.
Som adjunkt har jeg jobbet en del i skoleverket. Det jobbes mer og mer i grupper, det er mer og mer fellesaktivitet og støy i klasserommet. Og det skal være bra for alle. Hvis du ikke er sånn, skal du læres til å bli sånn. Men det fungerer ikke. For noen blir læring og sosialisering vanskeligere på denne måten. For skolevesenet ser det ikke engang ut for å være et tema. Dermed blir det dessverre fremdeles tatt lite hensyn til de introverte og de høysensitive barnene. Disse elevene som i denne merkelige tiden kan senke skuldrene en stakket stund.
Foto: Feliphe Schiarolli (Unsplash)
Comments