Jeg fikk en invitasjon på Facebook forleden dag, til å like et nettsted som har en særdeles konservativ vinkling på kjønnsidentitet og seksuell legning. Mann + kvinne = sant, både når det gjelder kjønn og samliv. Det fikk meg til å tenke på min egen vei og mitt eget ståsted. I min omgangskrets i dag, er det kvinner, menn og mennesker som ikke identifiserer seg med noen av de kategoriene, og det er personer med ulik seksuell legning. Det vil nok komme overraskende på mange som kjente meg tidligere.
Som frustrert og engasjert tenåring hadde jeg ingen problemer med å akseptere alle mulige kjønnsidentiteter og legninger. Jeg diskuterte gjerne hva som helst med hvem som helst, og gjorde meg ofte opp en mening underveis, hvis jeg ikke hadde en. Jeg var nysgjerrig, hadde engasjement for mennesker, dyr og miljø, og jeg ville gjerne redde verden. Om de som kjente meg da husker meg mest for mitt engasjement eller min frustrasjon vil jeg helst ikke vite.
Da jeg var 19 kom jeg inn i et konservativt kristent miljø. Jeg ble trukket inn i varmen. En uvant ting for en introvert jente som aldri hadde passet inn noe sted. Jeg hadde det på mange måter godt der. Ulempen var at jeg måtte legge fra meg deler av meg selv på utsiden. Engasjement for dyrevelferd og miljø var feil bruk av tid og ressurser. Her skulle mennesker reddes fra fortapelsen! Et par år senere gikk jeg inn i Jesus Revolution Army. Dette var en veldig konservativ misjonsorganisasjon som hadde lite rom for selvstendig tenkning. Alle tanker som ikke passet inn i organisasjonens prosjekt – å frelse Europa – måtte tas til fange. Man var Guds ord fanatiker – og bibelen var lett å forstå. Gud skapte mennesket i sitt bilde, til mann og kvinne – og Adam og Eva het de. Bibelen sa det. Homofili, samboerskap og all form for sex som ikke foregikk innenfor rammen av ekteskapet mellom mann og kvinne var galt. Bibelen sa det. Ikke rom for å spørre hvem som skrev bibelen – og hva som preget menneskene som gjorde det.
Jesus Revolution Army var et strengt regime, og det som fremdeles var igjen av mine egne tanker og verdier ble dypt begravet og raskt erstattet av organisasjonens verdier og tanker. Vi ble, mildt sagt, frarådet selvstendig tenkning og vurdering. I en alder av 24 begynte jeg å studere. Jeg gikk med Jesusgenser, snakket om Gud, Jesus og bibel i den grad folk ville høre, og hadde sjelden samvittighet til å gjøre noe bare fordi jeg hadde lyst. Når jeg først gjorde det, slet jeg med dårlig samvittighet i lange tider.
Sakte og forsiktig tok jeg likevel tak i de siste årenes erfaringer, bevisst for å bearbeide dem. Hva burde jeg ta vare på, og hva burde jeg rett og slett legge bak meg? Det var vanskelig å navigere. Etter hvert følte jeg at jeg ble meg selv igjen. Innen jeg begynte på Frelsesarmeens offisersskole, hadde jeg gjenvunnet en kritisk tankegang og selvstendig vurderingsevne. Og jeg benyttet meg av den – som mine medkadetter og lærere fikk merke. Men jeg var fremdeles preget av indoktrineringen. Hadde fremdeles ikke funnet helt tilbake til meg selv. Det ble to tøffe år på skole, og nesten tre år som offiser før jeg gav meg. Jeg innså at vane ikke gjør kameler lettere å svelge. Seks år frem i tid, og også Den norske kirke ble for trang for meg.
Dermed står jeg her, i 2020, med kun en tå såvidt innenfor kirkelandskapet. Kanskje skulle man tro at det var teologien som skjøv meg ut, men det var det ikke. Uenigheten var det enkleste å leve med. Saklig uenighet kan man prate om. Å kjenne seg som en kulturell outsider, derimot, ble forferdelig tøft i lengden. Kanskje kunne jeg lettere ha funnet meg til rette et sted, hvis jeg ikke hadde kjent så sterkt på konformitetspresset. Kan hende jeg savner menigheten til tider, greit nok. Stort sett opplever jeg det imidlertid som en befrielse. Jeg kan ha min tro, uten å gå på akkord med min samvittighet eller min personlighet. Jeg kan være meg selv, og ikke stadig lure på om jeg bryter en eller annen kulturell norm jeg ikke skjønner. Jeg kan ha en omgangskrets der man er velkommen uansett legning, uansett kjønnsidentitet, uansett miljøengasjement, uansett tro – uten at jeg trenger å ha dårlig samvittighet eller forfekte andres meninger som mine egne.
«Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt.» Luk. 6,37a.
Foto: Joel Valve (Unsplash)
Comments